Den moderate muslimske journalisten, Khaled Abu Toameh, hevder i en kronikk i Hudson New York at Hamas og Fatah holder det palestinske folk for narr med stadig nye meldinger om en kommende samlingsregjering.
De to største palestinske partiene har egentlig ikke noen interesse av å danne en felles regjering, og de er mer enn fornøyd med å opprettholde status quo. Det gjelder ikke bare i forhold til hverandre, men også i forhold til Israel.
Ifølge Abu Toameh er både Hamas og Fatah glade for en økende popularitet blant befolkningen i sine maktområder, og de har ikke noe ønske om å provosere sine økonomiske støttespillere.
Fatahs fordeler
Hva har så Fatah å tjene på å opprettholde dagens situasjon, slik den israelsk-arabiske journalisten ser det?
For det første sprøyter Vesten inn store pengesummer i økonomien på Vestbredden, noe som medfører rask vekst. For det andre blir ikke Fatah lenger holdt ansvarlige for rakettregnet fra Gaza-stripen. Dette er ikke minst viktig for Fatahs eget diplomatiske image, slik de ønsker å framstå overfor Vesten.
Fatah er heller ikke ansvarlige for våpensmugling og en elendig økonomi på kyststripen, og samtidig tjener de store penger på vestlig bistand.
PA-president Mahmoud Abbas og statsminister Salam Fayyad vet at dersom Israel trekker seg ut av Vestbredden, er deres dager talte. Hamas vil ta over området på et øyeblikk, tror Toameh. Dette er kanskje den viktigste årsaken til Fatahs lunkenhet.
Hamas’ fordeler
Men også Hamas tjener på at tingenes tilstand bevares slik de er nå, påpeker Toameh. Organisasjonen har fått en solid oppsving etter fangeutvekslingsavtalen med Israel og populariteten øker. Islamistenes framvekst i de revolusjonspregede araberlandene gjør også sitt for å styrke deres posisjon og Gaza-innbyggernes tillit.
Dessuten klarer Hamas fint å holde kontroll på Gaza-stripen, på tross av israelske sanksjoner og blokade. De mottar i tillegg en mengde våpen og penger fra Iran og andre Gulf-stater.
Faren for at pengeoverføringene til Fatah og Hamas ville forsvinne dersom de etablerte en samlingsregjering, er såpass stor at ingen av dem egentlig ønsker en slik situasjon. «For Hamas og Fatah er to palestinske stater bedre enn én», tror Abu Toameh. Kanskje har han rett.
Et spill?
Skulle de pågående forhandlingene mellom de to bevegelsene bryte sammen, vil nemlig begge motta hyllest fra sine støttespillere. Fatah vil lovprises av et Vesten som snakker om deres «ansvarlighet» i forhold til fredsprosessen. Hamas vil æres av Iran, som hyller dem for deres «prinsippfasthet».
Velger Hamas og Fatah på et tidspunkt å skille lag i forhandlingene, kan en jo spekulere i om det hele nettopp har vært et spill for å vinne større økonomisk og diplomatisk støtte fra sine vennestater.
