Talen han holdt på samme sted for fire år siden, ble historisk da statsminister Netanyahu for første gang åpent gav sin personlige tilslutning til å opprette en demilitarisert palestinsk stat. Men for at det skal skje, sa han søndag, må palestinerne anerkjenne Israel som en jødisk stat. Ifølge Likud-lederen er dette selve «roten til konflikten» mellom Israel og palestinerne, ikke okkupasjonen av Vestbredden.
– Palestinerne må bevege seg bort fra dagens retning, hvor de nekter å anerkjenne det jødiske folks rett til å ha en nasjonalstat. For at prosessen vi nå befinner oss i [forhandlingene mellom PA og Israel] […] skal ha en reel mulighet for å oppnå suksess, er det nødvendig å høre det palestinske lederskapet endelig si at de anerkjenner det jødiske folks rett til en egen stat, som er staten Israel. Jeg håper at vi kommer der, så vi kan fremme en reel løsning på konflikten, sa han ifølge Yedioth Aharonoth.
Men Netanyahu pekte ikke bare på kravet om anerkjennelse av en jødisk stat, hvor PA må inngå kompromisser. Han avviste også palestinske flyktninger fra 1948 og deres etterkommeres «rett til å vende tilbake» til Israel.
– Etter flere generasjoner med hatbudskap har vi ingen tro på at en anerkjennelse av Israel vil spre seg til det palestinske folk som helhet. Derfor trenger vi sterke sikkerhetsordninger og å bevege oss framover uten bind for øynene, sa statsministeren.
– Vil ta over Midtøsten
Nok en gang avviste han at Irans president Hassan Rouhani har fredelige hensikter med sitt atomprogram.
– Jeg tror ikke president Hassan Rouhani er interessert i atomkraft til fredelige formål. Vi burde spørre dem hvorfor de insisterer på å bruke sentrifuger i anrikningen av uran. Det er ingen bruk for dem (hvis atomprogrammet er fredelig), sa Netanyahu, som også mener utfallet av atomforhandlingene vil vise om Iran mener alvor.
– Sannheten er enkel og skjærer enkelt gjennom den tåken de (iranerne) forsøker å skape her [i Midtøsten]. Dersom de ønsker fred vil de være enige [i de vestlige kravene]. Men dersom de ikke ønsker fred, vil de være uenige. Dersom de avvikler [atomvåpenprogrammet], vil de få [løftet mange sanksjoner]. Dersom de ikke gjør det, vil det ikke skje.
– Irans mål er å ta over Midtøsten mer og mer, samt ødelegge staten Israel, slo Netanyahu fast.
Gir palestinerne hovedansvaret
Både justis- og diplomatiminister Tzipi Livni og USAs utenriksminister John Kerry har sagt at de tror en sluttavtale kan komme på plass innen mai 2014. Men ifølge Jerusalem Posts Knesset-reporter Lahav Harkov senker Netanyahu i sin andre Bar-Ilan-tale forventningene.
– Ikke bare senker Netanyahu forventningene […], hans tale plasserer hovedtyngden av skylden for de mislykkede forhandlingene på palestinernes skuldre, er hennes oppfatning.
Diplomatisk korrespondent Barak Ravid tror talen viser at Netanyahu har glidd mot høyre i spørsmålet om en tostatsløsning og blitt «mer haukete enn noensinne». En åpenbart skuffet Ravid skriver i Ha’aretz:
– Nesten fire og et halvt år etter at han stod på podiet på Bar-Ilan universitetet og leverte en moderat tale, der han anerkjente for første gang en tostatsløsning, returnerte Netanyahu til det samme stedet for å gi en haukete tale, hvor han gjorde alt bortsett fra å gå tilbake på at han i prinsippet støtter en palestinsk stat, skriver Ravid.
Han mener statsministerens tale var designet for å roe høyresiden i israelsk politikk, som av frykt for tilbaketrening av bosetningene og overgivelse av landområder, har drevet en kampanje de siste ukene mot Netanyahu og hevdet at han er i ferd med å komme med store diplomatiske innrømmelser overfor PA.
– Endrer ingenting politisk
Oppfatningen deles av Ravids kollega i Times of Israel, diplomatisk korrespondent Raphael Ahren. Sistnevnte tolker imidlertid talen i et langt mer positivt lys enn Ravid. Det er riktig at Netanyahu smisket med høyresiden i talen, mener Ahren. Men det er kun fordi han ikke kan eller vil gjøre det på andre måter.
– I lys av drapene på to israelske soldater for to uker siden, har flere høyre-orienterte medlemmer i Netanyahus koalisjon, inkludert folk fra Likud, krevd at han stanser fredssamtalene. I det minste har de bedt ham om å stanse frigjøringen av palestinske fanger, som er en integrert del av de pågående forhandlingsrundene. Netanyahu vet at han ikke kan gjøre noen av delene, særlig ikke når Obama har arbeidet for å få på plass samtaler i ni måneder. Men det han kan gjøre, er å fri til høyresiden med en tale som gir palestinerne skylden for det meste av det som er galt, skriver Ahren.
Talen til Netanyahu var gjennomgående «sint mot palestinerne, men i tonefall – ikke politisk», hevder Ahren.
