I 2013 utga MIFF boken Halvmåne og hakekors av Martin Cüppers og Klaus-Michael Mallmann, historikere som begge da var tilknyttet Universitetet i Stuttgart. Boken (som dessverre er utsolgt) er historien om alliansen som kunne kvalt den moderne staten Israel før den ble født. Helt fra nazistene kom til makten i 1933, hadde muftien av Jerusalem, Haj Amin al-Husseini, sett for seg at Adolf Hitler kunne løse hans «jødeproblem». Sommeren 1942 så alt lyst ut for muftien. Tyske divisjoner rykket østover i Nord-Afrika, stadig nærmere Palestina. SS klargjorde en innsatskommando med menn som hadde personlig erfaring med massemord av jøder fra Øst-Europa. Halvmåne og hakekors dokumenterer hvordan nazistenes forsøk på å tilintetgjøre jødisk nærvær i Palestina fikk omfattende og aktiv støtte fra arabisk side.
De to tyske forfatterne peker på det dystre faktum at det aldri ble tatt et oppgjør med nazismen i den arabiske verden. Fører-dyrkelsen levde videre i de arabiske diktaturer. Jødehatet fortsatte å bre om seg og resulterte i store overgrep mot jøder i hele den arabiske verden. To tiår etter at hakekorsets dødsskvadroner var beseiret i Europa hadde halvmånens antisemitter jaget nesten alle jøder ut av den arabiske verden.
7. april 2021 publiserte magasinet Tablet tre relativt nyoppdagede bilder som gir et nytt bildebevis på den tette forbindelsen mellom stormuftien av Jerusalem, Haj Amin al-Husseini, og nazistene. På bildene kan man se al-Husseini på besøk i konsentrasjonsleiren i Trebbin sammen med nazistiske ledere og støttespillere for Hitler-Tyskland fra andre land.
Al-Husseini blir stadig hyllet av dagens palestinske ledere.
Cüppers og Mallmann skriver i etterordet av sin bok:
«Al-Husseini tok aldri avstand fra nazismen. I 1944, på slutten av krigen mens var fortsatt i eksil, skrev han riktig nok at han aldri ville ha dratt til Tyskland dersom et annet arabisk land hadde tatt imot ham i 1941. Men denne kommentaren skyldtes nok heller at han var skuffet over at de felles prosjektene hadde mislyktes, enn at han plutselig tok avstand fra alliansepartneren. Da han kom tilbake til Midtøsten, viet han seg i alle fall med én gang til hjertesaken sin, nemlig kampen mot jødene. Muftien mente at det også i etterkrigssituasjonen i Midtøsten var på sin plass å ivre for at araberne «burde gå sammen om å overfalle jødene og tilintetgjøre dem». Han sammenkalte tusenvis av frivillige i Palestina. Etter britenes antatte avmarsj skulle de sørge for at nettopp denne forestillingen ble virkelighet. I tillegg bygget han utrettelig opp nye internasjonale allianser som skulle hjelpe ham i dette arbeidet. I 1951 var al-Husseini formann i en muslimsk verdenskonferanse. Fire år senere deltok han også på den første afroasiatiske konferansen i Bandung i Indonesia. Blant palestinerne var han også svært populær. Da han besøkte Jerusalem i mars 1967, trakk tusenvis av mennesker på gatene.
Al-Husseini forsømte heller ikke spørsmålet om en verdig etterfølger. Allerede i 1952 oppfordret han den fjerne slektningen sin, Yasir Arafat til å la seg velge til leder for den palestinske studentforeningen. Dette skulle bli starten på en lovende politisk karriere. De møttes jevnlig helt frem til slutten av 1960-årene. Etter alt å dømme ga disse møtene muftien inntrykk av at Arafat var en egnet leder for en fremtidig palestinsk nasjon. Al-Husseini døde 4. juli 1974 i Beirut. Han ble begravet i Libanon, og tilhengerne hans møtte opp i titusenvis. I tråd med det som hadde vært hovedlinjen i livsverket hans, utviklet begravelsen seg til en antijødisk massedemonstrasjon.»
