Et tveegget sverd

Tallie Lipkin-Shahak har en fast spalte i Jerusalem Post. Hun representerer venstresiden i Israel. 25. januar hadde hun en artikkel under overskriften Et tveegget sverd.   Der tar hun for seg det som ble en av de større episodene i en valgkamp som lenge var nokså begivenhetsløs og kjedelig: Ilil Komai er en 16 år gammel jente på en videregående skole. Likuds kandidat, Ariel Sharon, deltok på et valgmøte på skolen hennes, Eshel Hanassi. Yuli Tamir fra Arbeiderpartiet var hans motpart. Mens TV viste det for hele landet, holdt Ilil en sterk tale. Hun beskyldte Ariel Sharon for Libanon-krigen i 1982, hvor hennes kjære far fikk "granatsjokk", post-traumatisk stress, noe som fremdeles gir ham og hans familie store problemer. Sharon fikk tydelig problemer med å finne et godt svar. Til slutt kastet han skylden for problemene i Libanon på Rabin-regjeringen fra 1975.   Ingen kan beskylde meg, skriver Lipkin-Shahak, for å støtte Ariel Sharon, verken direkte eller indirekte. Jeg vil synes det er en trist dag når velgerne gir sin tillit til ham. Det viser hvor kortsynte velgerne er. Hun er gammel nok, skriver hun, til ennå å føle raseri over Libanon-krigen. Det er en synd at den i det hele tatt begynte, den var unødvendig. Og det var dumhet at den fikk fortsette i årevis. Hun var den gangen gift med en reserve-soldat som kjempet der. Hun ble etter hvert militærkorrespondent i Libanon for avisen Davar. "Jeg kom, jeg så og jeg ble rasende. Og jeg glemte ikke," skriver hun.   Likevel, tross dette: Baraks folk må ikke bruke slike argumenter i valgkampen. Det dreier seg om Israels situasjon. I hver krig og i hver militær operasjon, liten eller stor, kan de militære lederne få skylden for de tap som blir, for lidelsene til de sårede og deres familier. Det finnes ingen gledelige kriger, og alle skader får følger. Ingen aksjon har noen gang støtte av 100 % av befolkningen. Men noen ganger må landet sende sine soldater ut for å gjennomføre en begrenset aksjon, eller en stor krig. Det må skje slik de valgte lederne og de militære lederne ser det der og da. Slik er demokratiet. Noen ganger passer dette oss, andre ganger ikke. Men vi må godta det.   Det er noen, også noen som selv ble såret, som fremdeles mener at ikke bare Sharon hadde skylden for den krigen. De mener at krigen var rettferdig eller nødvendig. Og slik som noen kan rope "blodig morder" til Sharon, kan andre rope det samme til Barak. Det gjelder både Libanonkrigen [hun skriver det ikke, men Barak støttet den] og for andre militære operasjoner.   Venstresiden må vinne uten å bruke slike metoder. Og dersom den ikke kan vinne, er det folkets vilje.   Israel er et barskt land. Denne valgperioden har understreket dette og revet opp gamle sår.   Det er vanskelig ikke å være sint på Barak, som vi opplever som den skyldige for den onde situasjonen, ved feiltagelser, arroganse eller emosjonell inkompetanse.   Det enda vanskeligere, og mer bekymringsfullt, å tenke på at folket insisterer på at staten Israel skal "lide en mye hardere straff i form av Ariel Sharon og hans regime av blod og løgner," skriver Lipkin-Shahak til slutt.
 Etter valget 13. september 2021 får Norge det mest anti-israelske Stortinget noensinne. 
 For å fremme Israels sak ➡️ klikk her for å bli medlem i Med Israel for fred (MIFF) nå ⬅️

Tallie Lipkin-Shahak har en fast spalte i Jerusalem Post. Hun representerer venstresiden i Israel. 25. januar hadde hun en artikkel under overskriften Et tveegget sverd.

 

Der tar hun for seg det som ble en av de større episodene i en valgkamp som lenge var nokså begivenhetsløs og kjedelig: Ilil Komai er en 16 år gammel jente på en videregående skole. Likuds kandidat, Ariel Sharon, deltok på et valgmøte på skolen hennes, Eshel Hanassi. Yuli Tamir fra Arbeiderpartiet var hans motpart. Mens TV viste det for hele landet, holdt Ilil en sterk tale. Hun beskyldte Ariel Sharon for Libanon-krigen i 1982, hvor hennes kjære far fikk “granatsjokk”, post-traumatisk stress, noe som fremdeles gir ham og hans familie store problemer. Sharon fikk tydelig problemer med å finne et godt svar. Til slutt kastet han skylden for problemene i Libanon på Rabin-regjeringen fra 1975.

 

Ingen kan beskylde meg, skriver Lipkin-Shahak, for å støtte Ariel Sharon, verken direkte eller indirekte. Jeg vil synes det er en trist dag når velgerne gir sin tillit til ham. Det viser hvor kortsynte velgerne er.

Hun er gammel nok, skriver hun, til ennå å føle raseri over Libanon-krigen. Det er en synd at den i det hele tatt begynte, den var unødvendig. Og det var dumhet at den fikk fortsette i årevis. Hun var den gangen gift med en reserve-soldat som kjempet der. Hun ble etter hvert militærkorrespondent i Libanon for avisen Davar. “Jeg kom, jeg så og jeg ble rasende. Og jeg glemte ikke,” skriver hun.

 

Likevel, tross dette: Baraks folk må ikke bruke slike argumenter i valgkampen. Det dreier seg om Israels situasjon. I hver krig og i hver militær operasjon, liten eller stor, kan de militære lederne få skylden for de tap som blir, for lidelsene til de sårede og deres familier.

Det finnes ingen gledelige kriger, og alle skader får følger. Ingen aksjon har noen gang støtte av 100 % av befolkningen. Men noen ganger må landet sende sine soldater ut for å gjennomføre en begrenset aksjon, eller en stor krig. Det må skje slik de valgte lederne og de militære lederne ser det der og da. Slik er demokratiet.

Noen ganger passer dette oss, andre ganger ikke. Men vi må godta det.

 

Det er noen, også noen som selv ble såret, som fremdeles mener at ikke bare Sharon hadde skylden for den krigen. De mener at krigen var rettferdig eller nødvendig. Og slik som noen kan rope “blodig morder” til Sharon, kan andre rope det samme til Barak. Det gjelder både Libanonkrigen [hun skriver det ikke, men Barak støttet den] og for andre militære operasjoner.

 

Venstresiden må vinne uten å bruke slike metoder. Og dersom den ikke kan vinne, er det folkets vilje.

 

Israel er et barskt land. Denne valgperioden har understreket dette og revet opp gamle sår.

 

Det er vanskelig ikke å være sint på Barak, som vi opplever som den skyldige for den onde situasjonen, ved feiltagelser, arroganse eller emosjonell inkompetanse.

 

Det enda vanskeligere, og mer bekymringsfullt, å tenke på at folket insisterer på at staten Israel skal “lide en mye hardere straff i form av Ariel Sharon og hans regime av blod og løgner,” skriver Lipkin-Shahak til slutt.

---------

Dersom du savner kommentarfelt for Facebook her under artikkelen, er dette dessverre utenfor MIFFs kontroll. Det kan skyldes din nettleser, innstillinger på din nettleser og/ eller innstillinger i din Facebook-bruker. Kommentarer kan sendes til post@miff.no, eller legges inn på MIFFs Facebook-side.

Det er superenkelt å gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Klikk bildet og gi en gave med din mobiltelefon på noen få sekunder. Belastes din neste mobilfaktura.       


Du kan også gi en gave med å sende kodeordet GAVE med SMS til 1948. Standard 250 kroner, skriv eventuelt annet beløp etter GAVE i meldingen. 

Forrige artikkelRett til å vende tilbake?
Neste artikkelMeimad: Ingen anbefaling
Odd Myrland var redaktør av MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus fra 1994 til 2016. I en enda lengre periode har han vært leder for MIFFs lokalforening i Stavanger. Fra 2016 fortsetter Myrland som redaksjonell medarbeider for MIFF. Før Myrland ble pensjonist hadde han en lang karriere som lærer, sist som lærer i økonomifag på Sola videregående skole. Han har også skrevet boken "Med ryggen mot havet", som tar for seg Midtøsten-konflikten frem til 1980-tallet. Tlf. 958 86 977/ 51 58 01 65 E-post: odd@miff.no

Ingen artikler å vise