Det følgende er punkter fra en artikkel i Jerusalem Post av David Margolis, fritt gjengitt:
Jeg vil stemme for Ariel Sharon. Jeg vet om Sabra og Shatilla. Forrige gang stemte jeg Ehud Barak. Men han har bedradd fullstendig det håpet jeg hadde. Nå har jeg et økende behov for å få kastet ut Barak og hans klikk av folk som har til yrke å ha illusjoner og vrangforestillinger.
Barak har lykkes i å forene høyresiden, sentrum og deler av venstresiden mot seg. Med sine innrømmelser har han synliggjort palestinernes skitne hemmelighet: De vil ikke lage fred selv om vi deler Jerusalem, gir dem tre firedeler av Gamlebyen, gir dem Tempelfjellet, Jordandalen og full kontroll over grensene [slik at de kan importere så mye våpen de vil].
Palestinernes opplegg er blitt så åpenbart at man må være et barn eller en akademiker for ikke å se det. Deres ledere trekker oss av gårde, og gjør innrømmelser i en forhandlingsrunde til startpunktet for neste runde. Deres forestilling om fred er at vi begår selvmord – gravens fred, med tre millioner palestinske flyktninger som danser på den. De fornekter modig at jødene har noen historisk tilknytning til Israels Land og de ødelegger de jødiske historiske og religiøse helligdommer de får tak i. Vi har å gjøre, kort sagt, med barbarer.
Fra vårt eget lederskap kommer det hver dag noe som virker utrolige. Mens Arafat skyter og bomber, fortsetter regjeringen å sende penger til Arafats styre og hans private bankkonto i Tel Aviv. Shimon Peres gir Arafat det råde å redusere volden til etter valget, da står han vel fritt til å øke den igjen.
En annen minister, Matan Vilna’i, sier at forhandlinger bør stoppe som svar på terror fra det palestinske styret. Men ikke på vold fra Tanzim eller Arafats egen Fatah-milits! Israels etteretning skylder ca. 80 % av angrepene siden september på det palestinske styret selv.
Ved valget i 1999 framstod Ehud Barak som en sikkerhetsbevisst general, skeptisk til Oslo-prosessen. Han garanterte med stor veltalenhet for at Jerusalem ikke ville bli delt. Bare de som «fullstendig har mistet enhver forbindelse med sin historiske arv» kunne i det hele tatt «leke med tanken om at staten Israel virkelig skulle oppgi endog deler av Jerusalem».
Det var en løgn-handling, på samme måte som Arafats håndtrykk på plenen utenfor Det hvite hus og «de modiges fred».
Så jeg vil stemme på Sharon, selv om han er en bølle som har altfor stor tillit til militære løsninger og som skulle vært ute av det offentlige livet etter Libanon-krigen. Jeg tror ikke at han vil vare lenge som statsminister. Vi vil snart ha valg igjen, og det er fint. Jeg trenger Sharon lenge nok til å redusere Barak til en fotnote, med sine kapitulasjoner for våre umettelige palestinske naboer, en som kan snu den utviklingen som har gjort Israel til en beseiret nasjon som tigger om fred på betingelser som vanærer oss.
Forresten: Kanskje en bølle er akkurat det vi trenger for å hamle opp med bøllen Arafat.
Kanskje at palestinerne må behandles som lunefulle barn: De må en hard dask eller to for å bringe dem til fornuft. [Det er straffbart å gjøre dette i Norge nå, men det har vært det vanlige i alle land til alle tider tidligere.]
Og hvis de ikke kan bringes til fornuft, er det nyttig for oss å vite det også.
Baraks største feil var at han har brakt Israel til det punktet hvor det trenger Ariel Sharon. Men det har han, og det gjør Israel. Jeg vil stemme i samsvar med det.
