Etter valgnederlaget har Benjamin Netanyahu valgt å trekke seg fra politikken og gå over i næringslivet. Det er nok tvilsomt om han noen gang vil ønske, eller ha mulighet for, å komme tilbake i topp-politikken. Dette blir derfor på mange måter hans politiske nekrolog.
Jeg vil begynne med et kort sitat fra Magbit-bladet, bladet til Fellesinnsamlingen for Israel. Der skriver Peter Stein om Israels økonomi: «Yitzak Rabins tid som statsminister 1992-95 innebar dramatiske politiske åpninger. Derimot havnet det økonomiske reformarbeidet i bakgrunnen. Med valget av Benjamin Netanyahu fikk Israel en statsminister som på en helt annen måte enn noen tidligere prioriterer økonomisk politikk.»
Netanyahu klarte det ulike kommentatorer hevdet var umulig da han ble valgt: Han fikk inflasjonen kraftig ned. Underskuddet i statsbudsjettet ble sterkt redusert, og han lot seg (i sterk motsetning til sine forgjengere i Arbeiderpartiet) heller ikke friste til særlig mye «valgøkonomi». Netanyahu fikk også redusert underskuddet i handelsbalansen med utlandet sterkt. En følge av hans samlede politikk på dette feltet var en betydelig tillit i utlandet, slik at det var meget store investeringer fra utlandet i israelsk økonomi.
Det har vært vanlig å si at det var en økonomisk nedgangstid under Netanyahu, med lav økonomisk vekst og økt arbeidsledighet. Det er i og for seg riktig. Men tar vi hensyn til Asia-krisen og at økonomien i de palestinske områdene nærmest er brutt sammen, har Israel i virkeligheten gjort det ganske godt.
Den økte ledigheten er ikke minst et resultat av helt uforsvarlige lønnskrav fra Netanyahus politiske motstandere i Histadrut (fagforeningene). Til tross for en sterk nedgang i inflasjonen, har de stilt lønnskrav som det ikke på noen måte var dekning for i økt produktivitet. Dette måtte føre til økt ledighet, fordi arbeidskraften ble for dyr.
Da Netanyahu tiltrådte, lovte han å privatisere mye av de statlige bedriftene. Det hadde hans forgjengere også lovet, men lite skjedde. Kommentatorene hevdet at Netanyahu ikke ville klare stort mer (bl. a. pga. motstand fra fagforeningene). Og selv om han ikke klarte å gjennomføre alt han hadde lovt, var det likevel langt mer enn forventet, og langt mer enn forgjengerne.
Forhandlingene
Netanyahu lovte motstrebende å følge opp Oslo-avtalene, selv om han var uenig i at de ble inngått. Han gjennomførte nøye Israels forpliktelser. Men han forlangte gjensidighet: Når palestinerne ikke oppfyller sine forpliktelser, oppfyller heller ikke Israel sine. Denne forholdsvis tøffe politikken er nok en av grunnene til at terroren var rekordlav mens Netanyahu styrte. En så lav terror var også ansett for umulig å oppnå.
Det er å håpe at Barak fortsetter Netanyahus linje med ikke å lukke øynene for palestinske avtalebrudd. Det gjelder ikke minst innsamling av ulovlige våpen. Ellers kan det ikke bli noen ekte fred.
De som synes at det er positivt, kan glede seg over at Netanyahu var mannen som fikk nesten alle israelerne til å godta at noe av landet skal gis til arabisk kontroll. Det ene partiet ved valget som forlanger at Israel skal styre hele Vestbredden (Benny Begins parti), fikk bare 4 mandater i Knesset.
Skandaler
Venstresida kan liste opp et antall «skandaler» som Netanyahu skal ha gjort seg skyldig i. Jeg for min del tror ikke at han gjorde noe verre enn nybegynnere flest, og kanskje ikke enn erfarne folk heller. Det som skiller Netanyahu fra f. eks. Peres, var at mens mediene, Høyesterett og andre fortiet Peres’ skandaler, ble alt som kunne være negativt vridd og vrengt og blåst opp i Netanyahus tilfelle.
Shimon Peres startet en forholdsvis storstilt krig i Libanon som en del av sin valgkamp. Høyesterett og mediene sa nesten ikke et ord, i hvert fall ikke før granater gikk feil og drepte et stort antall sivile. Tenk om Netanyahu hadde gjort noe som lignet på det!
Løftebrudd
Det sies at Netanyahu brøt alle sine løfter. Jeg tror ikke at han brøt sine løfter mer enn politikere flest, både i Israel og andre steder. Yitzak Rabin lovte aldri å anerkjenne PLO og aldri oppgi Golan. PLO var anerkjent etter kort tid, og etter enda kortere tid erklærte han seg villig til å oppgi det meste av Golan.
Det er visst riktig at Netanyahu etter hvert mistet fortroligheten til alle sine medarbeidere. Om det skyldes hans personlighet, eller om det skyldes at han forsøkte mot alle odds å manøvrere i en umulig situasjon, vet jeg ikke.
Det som først og fremst gjorde det umulig for Netanyahu, var det politiske selvmordsinstinktet som ytre høyre (med Benny Begin) og til dels de religiøse fulgte. Se artikkelen Politiske selvmål.
Min konklusjon
Når objektive historikere en gang slipper til, er det ikke sikkert at Netanyahu blir stående i et dårligere lys enn andre israelske statsministre.
Netanyahu sa da han kunngjorde at han skulle trekke seg: «Min regjering gir fra seg landet i en bedre tilstand enn den overtok det.» Etter min oppfatning er det riktig, på en rekke viktige områder.
