– Jeg kunne ikke legge den ned, skrev Bret Stehpens, tidligere sjefsredaktør i Jerusalem Post, i sin omtale av boken i The Wall Street Journal. Det er i utgangspunktet vanskelig å tro, når det er snakk om en murstein på over 700 sider, men mer forståelig når man først er i gang. Yehuda Avner har forfattet en bok som holder den historieinteresserte fanget fra perm til perm. Han klarer det først og fremst med de gode, intime anekdotene som forklarer hvordan Israels toppledere tenkte og handlet som de gjorde. Her er det få sider som lukter tørre arkivdokumenter, men mange spennende lekkasjer fra en mann som var der det skjedde.
Avner ble født i Manchester i England i 1928. Han kom til det britiske mandatområdet Palestina helt i slutten av tenårene, kort tid før Israel ble opprettet i 1948. Første del av boken er hans personlige historie – hans zionistiske oppvåkning, etableringen i Israel, uavhengighetskrigen og kibbutzliv i Galilea.
Tanken om Gamlebyen
Deretter rettes fokuset først og fremst mot de fire statsministrene Avner tjente som diplomat, taleskriver og rådgiver. Han ble ansatt i utenriksdepartementet i 1959, og kom til statsministerens kontor i 1963 – under regjeringsperioden til Levi Eshkol. Avner beskriver sin første sjef som «en ytterst likelig mann som var tilgjengelig og omgjengelig» og «fri fra personlig forfengelighet».
Klimakset for Eshkols statsministerperiode ble Seksdagerskrigen. 6. juni 1967, dagen etter at Egypts luftstyrker var satt ut av spill, orienterte Eshkol sine regjeringsmedlemmer hvilke meldinger han hadde sendt til Amman. «Jeg har gitt beskjed til kong Hussein gjennom FN og amerikanerne, at dersom Jordan holder seg ute av krigen vil vi ikke røre dem,» sa Eshkol. Kort tid senere, under det samme møtet, kom meldingen om intensivert jordansk bombardement av Vest-Jerusalem. «Hussen ønsker krig!» konkluderte Eshkol.
Det var da Menachem Begin (Herut) og Yigal Allon (Ap) stakk hodene sammen.
– Hva tenker dere to på, sa Eshkol etter en stund.
– Jerusalem, svarte Allon. – Begin og jeg ønsker Gamlebyen i Jerusalem.
– Dass iss a’gadank, svarte Eshkol på jiddisk. Det er en interessant tanke.
To døgn senere var Tempelplassen på israelske hender.
Skuffet Golda
Det er interessant å se hvordan Avner, som selv er en religiøs jøde, beskriver Golda Meirs helhjertede tro på sosialismen, hennes forventning til internasjonal solidaritet og brorskap mellom sosialistiske land, og hennes skuffelse og bitterhet over sosialistiske land som ikke ga Israel noen bedre behandling enn den Israel fikk fra ikke-sosialistiske land.
Avner hørte henne si: «Jeg ser rundt meg i FN, og jeg tenker med meg selv at vi ikke har noen familie her. Israel er helt alene her, langt fra populær og helt misforstått. Alt vi har å falle tilbake på er vår egen zionistiske tro. Men hvorfor skal det være slik? Hvorfor? Hvorfor?»
Meir gjorde ikke noe forsøk på å besvare sitt eget spørsmål.
Patriarken Begin
Avner gjør seg ferdig med Meir og Yitzhak Rabin i løpet av drøyt hundre sider, og vier hele siste halvdel av boken til statsministerperioden til Menachem Begin. «Den siste patriark» er overskriften. Avners beundring for Begin skinner tydelig gjennom fra begynnelse til slutt.
The Prime Ministers er først og fremst en bok om Begin, en dypt religiøs og folkelig zionist som Avner kunne identifisere seg med mye mer enn forgjerne fra Arbeiderpartiet. Begins liv blir beskrevet fra begynnelse til slutt, med en klart sympatisk penn som en objektiv historiker neppe kunne tillatt seg, men med en detaljrikdom som bare en nær venn og medarbeider kan gi.
Boken er utgitt på engelsk, og kan bestilles fra internasjonale nettbokhandlere.
