De israelske partienes fredsløsninger

Hva slags løsninger på konflikten med palestinerne er det de ulike politiske partiene i Israel ser for seg? Her får du en oversikt.

Israels nasjonalforsamling Knesset. (Illustrasjonsfoto: Wikimedia Commons)

Når israelerne tirsdag neste uke går til valgurnene, kommer de aller fleste til å levere en stemmeseddel med navnet på ett av partiene i denne oversikten. Det er disse partiene som har stor nok oppslutning til å ha håp om representasjon i nasjonalforsamlingen Knesset.

De har hver sine standpunkter i synet på konflikten med palestinerne og Israels sikkerhet, men noen fellestrekk finnes det også. Ni av 11 partier støtter en tostatsløsning. Bare det minste av alle partiene har som uttalt standpunkt at de vil annektere hele Vestbredden. Men de aller fleste reserverer seg samtidig mot å oppgi absolutt alt territorium utenfor 1967-linjene. Ideen om de palestinske 1948-flyktningenes rett til å vende tilbake finner ingen støtte hos andre partier enn den arabiske og kommunistiske felleslisten. Og pessimismen omkring mulighetene til å oppnå reelle forhandlinger med de nåværende palestinske lederne er gjennomgående til stede hos alle.

Her er oversikten over hva som skiller partiene, basert på en analyse av Raphael Ahren i Times of Israel. For å gi en idé om utbredelsen til hvert av partiene, tar vi også med i oversikten hvor mange av de 120 mandatene i Knesset hvert av dem ligger an til å få ifølge den nyeste publiserte meningsmålingen hittil, fra Midgam/Army Radio 11. mars.

Du kan lese denne artikkelen på norsk fordi det er Israel-venner som støtter MIFFs arbeid med kontingent og gaver. Klikk her for å bli med på laget! 

 

Meningsmåling fra 11. mars om partienes oppslutning før Knesset-valget 17. mars. (Kilde: Israelelection2015.org)
Meningsmåling fra 11. mars om partienes oppslutning før Knesset-valget 17. mars. (Kilde: Israelelection2015.org)

 

Zionist Union:

Dette er felleslisten til Arbeiderpartiet og Hatnua, med partilederne Isaac Herzog og Tzipi Livni som statsministerkandidater for to år hver. De utfordrer Likud og Netanyahu, og går i spissen for forsøket på å danne en sentrum/venstre-regjering. På den nyeste målingen ligger de an til å bli størst i Knesset, med 24 mandater.

Zionist Union har programfestet at de ønsker å fornye forhandlingene, og jobbe offensivt for en tostatsløsning. De vil støtte opprettelsen av en palestinsk stat med grenser basert på 1967-linjene, men med fremforhandlet bytte av visse landområder.

De vil avslutte all boligbygging på Vestbredden utenfor de store bosetningsblokkene som de fleste er overbevist om at uansett vil tilfalle Israel ved en fredsløsning. Argumentene for å avslutte boligbyggingen er at de mener den skader Israels posisjon internasjonalt, og at den skader muligheten for en fredsavtale.

Herzog sier han krever at palestinerne anerkjenner Israel som en jødisk stat, noe Abbas og selvstyremyndighetene så langt konsekvent har nektet å gjøre.

Når det gjelder palestinernes krav om 1948-flyktningenes rett til å vende tilbake til Israel, har Livni sagt et klart nei til å akseptere så mye som et symbolsk antall.

Partikoalisjonens kandidat til forsvarsministerstillingen, Amos Yadlin, har sagt at Israel vil komme til å insistere på å bevare kontrollen over Jordan-dalen.

Blant annet på grunn av disse tre kravene, er det ikke uforståelig at Herzog midt i talene om nye forhandlinger også uttrykker en viss pessimisme med tanke på å nå fram. Han har gjentatte ganger sagt at han ikke er sikker på hva slags forhandlingspartner han vil kunne finne i Ramallah etter valget. Kanskje har de palestinske lederne blitt så opphengt i å fortsette med ensidige skritt mot statsdannelse at de ikke vil sette seg ved forhandlingsbordet uansett, er Herzogs forbehold. I likhet med Netanyahu mener han det er helt uakseptabelt av en forhandlingspartner å trekke Israel for Den internasjonale straffedomstolen for krigsforbrytelser, slik de palestinske selvstyremyndighetene nå forsøker.

 

Likud

Dette er den sittende statsministeren Benjamin Netanyahus parti, som plasseres på den politiske høyresiden, og som på den nyeste målingen blir nest størst i Knesset, med 21 mandater.

Netanyahu har erklært at han i prinsippet er villig til å akseptere en tostatsløsning med en demilitarisert palestinsk stat som anerkjenner Israel som det jødiske folkets nasjonalhjem. Han er imot en utvikling der Israel blir en tonasjonal stat, og vil derfor ikke at Israel skal annektere deler av Vestbredden under dagens situasjon. Kritikere av Netanyahu mener han har gjort for lite for å oppnå en fredsavtale og en tostatsløsning. Han har gjort det klart at han ikke tenker å trekke Israel tilbake fra noen deler av territoriet i nær fremtid, fordi den nåværende situasjonen i Midtøsten tilsier at ethvert maktvakuum vil bli fylt av radikale islamistiske krefter. Dermed blir politikken i praksis en opprettholdelse av status quo, inntil omstendighetene i regionen eventuelt forandrer seg.

En kilde i kretsen rundt statsministeren skal ha sagt det slik at Netanyahus politikk i konflikten med palestinerne gjenspeiler holdningen til majoriteten av israelerne: Man er generelt innstilt på en tostatsløsning, men har ingen tro på at det er mulig å oppnå fred på dette tidspunktet i historien.

En del Likud-politikere går inn for å annektere deler av Vestbredden, men dette er ikke partiets samlede standpunkt.

 

Bayit Yehudi

Det nasjonalreligiøse partiets navn betyr ”Det jødiske hjem”, og ledes av Naftali Bennett. Partiet ligger på den politiske høyresiden, og blir det tredje største, med 13 mandater på den nyeste meningsmålingen.

Dette er det eneste av de store partiene som uttrykkelig går imot dannelsen av en palestinsk stat, og som ikke vil akseptere innrømmelser av noen landområder til palestinerne. “Jeg sverger å gjøre alt som står i min makt for å hindre at en eneste tomme israelsk jord blir gitt bort til araberne”, har Bennett skrevet på sin Facebook-side.

Bennett går imidlertid ikke inn for å annektere hele Vestbredden, men bare område C, som i dag administreres av Israel. Område C dekker om lag 60 prosent av arealet på Vestbredden, og det bor 350.000 jøder og 80.000 palestinere der.

Samtidig som ikke verken Bennett eller partiets program går inn for å annektere hele Vestbredden, finnes det likevel representanter for partiet som mener dette bør være løsningen. Og når Bennett lover å aldri oppgi noe territorium mellom Jordan-elven og Middelhavet, kan dette tolkes som en bakenforliggende langtidsmålsetning om at hele Vestbredden til slutt skal inngå i Israel.

 

Den arabiske felleslisten

De arabiske småpartiene og de israelske kommunistene sikrer seg mot sperregrensen på 3,25 prosent ved å stille fellesliste for første gang, med Ayman Odeh som frontfigur. Samlet ligger de an til å få 12 mandater på den nyeste målingen.

Felleslisten går inn for å opprette en palestinsk stat med grenser langs 1967-linjene og med Øst-Jerusalem som hovedstad. Programmet nevner ikke bytte av landområder gjennom forhandlinger, men bare ”avslutning av okkupasjonen av alle territorier som ble inntatt i 1967”. Dette inkluderer Øst-Jerusalem og Golan-høydene, områder Israel har annektert forlengst.

De krever avvikling av alle israelske bosetninger, riving av sikkerhetsbarrieren som de omtaler som ”den rasistiske separasjonsmuren”, og løslatelse av palestinske politiske fanger.

De krever også at de palestinske 1948-flyktningene og deres etterkommere innvilges rett til å vende tilbake til Israel, noe som ville gjøre slutt på Israel som en jødisk stat.

 

Yesh Atid

Sentrumspartiet som ledes av Yair Lapid får 12 mandater på den nyeste målingen. De går inn for en tostatsløsning som ivaretar Israels sikkerhet, og krever derfor demilitarisering av Vestbredden og avvæpning av Hamas. De vil også at Israel skal beholde de store bosetningsblokkene og hele Jerusalem. Den arabiske liga må være involvert i forhandlingene, mener de.

– Vi snakker ikke om fred. Det kan vi begynne å gjøre om ti år. Det vi snakker om er en avtale. Det de vil ha er en stat, og jeg er villig til å gi dem det. De vi vil ha er sikkerhetstiltak, og vi må få dem med på å akseptere de sikkerhetstiltakene vi vil ha, sier Lapid.

 

Kulanu

De nystartede sentrumspartiet som ledes av den tidligere Likud-politikeren Moshe Kahlon, ligger an til å få åtte mandater i Knesset. De konsentrer seg mest om innenriks økonomisk og sosial politikk, og uttaler seg ikke mye om konflikten med palestinerne. Akkurat nå finnes det uansett ikke noen partner i Ramallah som det er mulig å føre seriøse fredsforhandlinger med, mener de. Partiet er positivt til å delta i forhandlinger når muligheten kommer, og vil i mellomtiden begrense boligbyggingen på Vestbredden til de store bosetningsblokkene, samt bedre palestinernes levekår, for å skape det partiets kandidat Michael Oren kaller en ”tostatsrealitet på bakken”.

 

Shas

De sefardiske jødenes ultraortodokse parti, som ledes av Arye Deri, får syv mandater på den siste målingen. Sefardiske jøder er betegnelsen på jøder fra arabiske land.

De støtter Netanyahu som statsminister, og dersom det en gang skulle komme til å bli mulig å få palestinerne med på reelle forhandlinger, ønsker de en tostatsløsning fremfor en tonasjonal stat. Ellers uttaler de seg lite om diplomatiske spørsmål.

 

Israel Beiteinu

Høyrepartiet som ledes av nåværende utenriksminister Avigdor Lieberman støtter en tostatsløsning, men ser ikke på 1967-linjene som noe nødvendig utgangspunkt for forhandlingene om grensene. De vil heller trekke grensene på nytt, for at så mange jøder som mulig, og så få arabere som mulig, skal bli boende innenfor Israels grenser. Israel Beiteinu vil annektere de store bosetningsblokkene, men ikke andre områder av Vestbredden, og de vil gi områder i Israel med tett arabisk befolkning til en fremtidig palestinsk stat.

 

United Torah Judaism

Ashkenazi-jødenes ultraortodokse parti, som ledes av Yaakov Litzman, får syv mandater på den nyeste målingen. Ashkenazi brukes som betegnelse på jøder fra Europa. De har i hovedsak fokus på sosioøkonomiske saker. Mange av deres tilhengere anerkjenner ikke Israels zionistiske regjering, fordi deres religiøse tro er at jødene ikke skal kreve suverenitet over landet før Messias kommer. Dermed har partiet ingen felles oppfatning av fredsprosessen. I praksis har de fleste av partiets Knesset-representanter tidligere tendert til å støtte høyresiden i slike spørsmål.

 

Meretz

Det sosialistiske venstrepartiet Meretz, som ledes av Zehava Gal-On og får seks mandater ifølge den siste målingen, er det eneste av de zionistiske partiene i Israel som plasserer seg selv tydelig på venstresiden. De tar til orde for en avtale basert på ”det arabiske fredsinitiativet”, om opprettelse av en palestinsk stat innenfor 1967-linjene, men med fremforhandlet bytte av visse landområder, og med sikring av Israel som en jødisk og demokratisk stat.

Meretz vil at Jerusalem skal være hovedstad for begge statene: ”Et forent byområde med delt politisk suverenitet”.

De tar også til orde for umiddelbar stans i all boligbygging på Vestbredden, også i de store bosetningsblokkene, og i Øst-Jerusalem, fordi de mener boligbyggingen bryter med internasjonal lov.

 

Yahad

Det nye partiet som er grunnlagt av Eli Yishai retter seg mot ultraortodokse og nasjonalreligiøse jøder. De ligger an til å få fire mandater på den nyeste målingen. Partiet plasseres ytterst til høyre i det politiske landskapet når det gjelder synet på konflikten. De er sterkt imot å oppgi noe som helst territorium til palestinerne, og har som mål å gjøre hele Vestbredden til en del av Israel, ”fordi det er vårt”, som en av deres kandidater sa i forrige uke. I stedet for å begrense boligbyggingen av diplomatiske hensyn, vil de jobbe for å gjøre det mulig å bygge ”overalt”.