Hillary Clintons Israel-politikk

Søndag kunngjorde Hillary Clinton sitt kandidatur for å bli Demokratenes presidentkandidat. Her får du en oversikt over hennes politikk overfor Israel hittil i karrieren.

Hillary Clinton sammen med Israels statsminister Benjamin Netanyahu og de palestinske selvstyremyndighetenes president Mahmoud Abbas i Jerusalem i 2010. (Illustrasjonsfoto: Det amerikanske utenriksdepartementet / Flickr.com)
Hillary Clinton sammen med Israels statsminister Benjamin Netanyahu og de palestinske selvstyremyndighetenes president Mahmoud Abbas i Jerusalem i 2010. (Illustrasjonsfoto: Det amerikanske utenriksdepartementet / Flickr.com)

Ynetnews.com har oppsummert Hillary Clintons forhold til Israel fra hennes tid som USAs førstedame da mannen Bill var president, og siden som senator og utenriksminister. I kraft av de sentrale posisjonene hun har hatt, har hun erfaringer fra en rekke møter med israelske ledere som Yitzhak Rabin, Shimon Peres, Ehud Barak og Benjamin Netanyahu, og hun har vært med på politisk arbeid som har hatt stor betydning for relasjonen med Israel. Hun har bedre forutsetninger for å forstå Israels komplekse situasjon enn de fleste andre amerikanske politikere – kanskje til og med bedre enn sin ektemann. Samtidig har hun stått for enkelte kontroversielle uttalelser og handlinger som har sådd tvil om hvor fast hennes Israel-vennskap står, skriver den israelske avisen.

Her er oversikten over hvordan hun i årenes løp har uttalt seg om Jerusalem som Israels hovedstad, tostatsløsningen, sikkerhetsbarrieren, palestinernes FN-søknader, Israels krigføring, boligbyggingen i bosetningene, trusselen fra terrororganisasjonene og atomforhandlingene med Iran.

 

Perioden som presidentfrue (1993–2001)

MIFF trenger flere medlemmer for å bekjempe Israelhat og jødehat. Klikk her og bli medlem gratis ut året.

Et kontroversielt øyeblikk var da hun i 1998 besøkte Gaza sammen med sin mann og ble avbildet sammen med Yassir Arafats kone Suha Arafat mens fru Arafat kysset henne på kinnet. Bildet ble tatt i forbindelse med at fru Arafat serverte henne en løgnhistorie om hvordan israelerne skulle ha sabotert drikkevannet til palestinerne ved å tilsette uran. Først dagen etter kom fru Clinton med en offentlig fordømmelse av fru Arafats uttalelser. Det at hun lot beskyldningene mot Israel stå uimotsagt en hel dag, vakte oppsikt.

I 1999 uttalte hun til jødiske ledere at hun ser på Jerusalem som ”den evige og udelelige hovedstaden til Israel”. Senere har hun delvis trukket tilbake uttalelsen, men hun har også opplyst at hun er for å flytte den amerikanske ambassaden fra Tel Aviv til Jerusalem. Hun skrev i et brev under valgkampanjen for å bli senator at ”uansett hvilken posisjon jeg kommer til å befinne meg i de kommende årene, kan dere være sikre på at jeg vil være en aktiv og engasjert støttespiller for et sterkt og sikkert Israel, som er i stand til å leve i fred med sine naboer, og som har den amerikanske ambassaden lokalisert i sin hovedstad Jerusalem”.

 

Perioden som senator (2001–2009)

Da hun besøkte Israel i 2005, uttrykte hun støtte til den israelske sikkerhetsbarrieren.

– Barrieren er ikke mot det palestinske folket. Den er mot terroristene. Det palestinske folket må hjelpe med å hindre terrorisme. De må forandre holdningen til terrorisme, sa hun under et besøk på Vestbredden.

Da hun talte på en demonstrasjon for Israel foran FNs hovedkvarter i New York i 2006, ga hun støtte til Israels krigføring mot Libanon det samme året, og fordømte Hamas og Hizbollah.

– Vi vil stå med Israel, fordi Israel står for amerikanske verdier så vel som israelske, sa hun.

I den samme talen fordømte hun palestinske skolebøker som oppfordrer barn til hat og vold, og sa at slikt skolemateriell bidrar til indoktrinering i stedet for utdannelse.

 

Perioden som utenriksminister (2009–2013)

Som utenriksminister jobbet Clinton for å få gjenopptatt fredsforhandlingene mellom Israel og palestinerne, noe hennes etterfølger John Kerry som kjent videreførte. Selv om hun ble kjent for å være en sterk motstander av den israelske bosetningspolitikken, sa hun allerede i 2009 at frysing av boligbyggingen på Vestbredden ikke måtte være å betrakte som en forhåndsbetingelse for å kunne gjenoppta fredssamtaler.

I 2011 kom hun med en uttalelse som markerte et linjeskifte i hennes syn på Jerusalem. Da advarte hun mot et amerikansk initiativ til å anerkjenne Jerusalem som Israels hovedstad, fordi hun mente det ville kunne sette fredsprosessen i fare.

Hun har vært en klar kritiker av de palestinske selvstyremyndighetenes alenegang mot FN-systemet i forsøk på å oppnå statsdannelse utenom forhandlingsbordet.

– Veien til en tostatsløsning går gjennom Jerusalem og Ramallah, og ikke gjennom New York, sa hun i 2011. Dette synet har hun gitt uttrykk for ved flere anledninger siden.

I en tale på Midtøsten-konferansen Saban Forum i 2012 kommenterte hun hvordan de palestinske selvstyremyndighetenes daværende president Yassir Arafat avslo fredsforslaget fra Bill Clinton. Israels daværende statsminister Ehud Barak aksepterte det. Hun fortalte at Arafat flere år senere ringte Bill Clinton, etter at Clinton hadde gått av som president, og sa at han var klar til å akseptere fredsavtalen likevel. ”Det var jo fint, kan du ikke ringe til Det hvite hus og si det til dem”, svarte Bill Clinton ifølge sin kone.

Ellers i talen oppfordret hun Israel til å søke en tostatsløsning, fordi det er ”den eneste løsningen for Israels framtid”, og advarte mot å stole på et sterkt forsvar som tilstrekkelig fredsløsning på lang sikt.

– Uten fred vil Israel bli tvunget til å bygge stadig sterkere forsvarsverk mot stadig farligere raketter. Og uten fred vil demografiens uunngåelige matematikk føre til at israelerne en dag i vil måtte velge mellom å bevare sin status som enten et demokrati eller som en jødisk stat, sa hun.

Senere i 2012 uttalte hun at “det å beskytte Israels framtid er ikke bare et politisk spørsmål for meg. Det er personlig. Jeg vet av hele mitt hjerte hvor viktig det er at vår relasjon holder seg sterk. Jeg ser fram til å vende tilbake til Israel som privat borger med rutefly senere.”

I 2013 markerte hun sin motstand mot bosetningspolitikken med kraftig kritikk mot statsminister Benjamin Netanyahu da regjeringen hans kunngjorde et nytt byggeprosjekt av boliger til jøder i Øst-Jerusalem. I et intervju med CNN kalte hun det israelske vedtaket for ”en fornærmelse mot USA”. I 2014 gjentok hun i et annet intervju med CNN at byggeaktiviteten i bosetningene er ”hennes største innvending mot den israelske regjeringen”, fordi hun mener byggingen er ”et forferdelig signal å sende ut samtidig som man hevder å være ute etter en tostatsløsning”.

Da hun gikk av som utenriksminister, uttrykte hun under en avskjedsfest hos en israelsk forretningsmann hvor stor pris hun setter på sin langvarige personlige relasjon med Israel. Hun fortalte at hun og Bill først besøkte landet mange år tidligere, like etter at de hadde fått sitt første barn.

– Jeg har sett hvor mye Israel har oppnådd – hvordan ørkenen blomstrer, og alle oppstartsbedriftene. Jeg har holdt terrorofre i hendene på sykehusene, besøkt en utbombet pizzarestaurant i Jerusalem, og vandret langs gjerdet ved Gilo, sa hun.

 

De siste to årene

I et intervju med The Atlantic i 2014 ga Clinton sterk støtte til Israel og Netanyahu etter den siste Gaza-krigen.

– Jeg mener at Israel gjorde det de måtte for å svare på Hamas’ raketter. Israel har rett til å forsvare seg selv. Skrittene Hamas har tatt ved å bygge inn raketter, hovedkvarter og tunnelinnganger i sivile områder, gjorde det vanskelig for Israel å besvare angrepene, sa hun.

På spørsmål om hvorvidt Israel gjorde nok for å unngå sivile tap, svarte hun at også USA forsøker å unngå sivile tap i krig, men at det noen ganger blir gjort feil likevel.

Om atomforhandlingene med Iran har Clinton sagt det samme som Netanyahu, nemlig at ”ingen avtale er bedre enn en dårlig avtale”. Som utenriksminister i Obamas første regjering, var hun med på å legge grunnen for forhandlingene som nå pågår, men hun understreker viktigheten av å stille høye krav til Iran.

I sin første kommentar til relasjonen mellom USA og Israel etter Knesset-valget 17. mars, sa hun at relasjonen bør ”vende tilbake til en konstruktiv tilnærming”, og understreket viktigheten av ”å holde fokus på de to landenes grunnleggende felles anliggender og interesser, inkludert en tostatsløsning”.

Forrige artikkelTsjekkias president “vil styrke forsvaret av Israel”
Neste artikkel– Iran bruker atomavtalen til våpenopprustning
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Sjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Tor-Bjørn Nordgaard (f. 1980) er fra mars 2016 ny redaktør av MIFFs avis Midtøsten i fokus. Nordgaard har jobbet som journalist for MIFF fra 2014. Han har bakgrunn som frilansjournalist og forfatter. Tlf. 95278159 E-post: tor-bjorn@miff.no Følg Nordgaard fra Facebook-siden https://www.facebook.com/mifftbn/
- Bli fastgiver til MIFF på 10 sekund! -