Det følgende er kapittel 52 i boken Ta jøden! av Tuvia Tenenbom.
Gir det mersmak? Klikk her for å bestille boken
Rettssystemet: det israelske parlament i arbeid – de som snakker høyest, vinner.
Mens den amerikanske utenriksministeren John Kerry trapper opp sitt skytteldiplomati, med stadige besøk til Israel for å legge press på ministere i regjeringen, velger jeg i stedet å dra en rekke ganger til Knesset. Det blir ingen større endring av den politiske kursen uten at parlamentet godkjenner det – hvorfor ikke møte Knesset-medlemmene?
Det er et komitémøte i dag som skal diskutere beduiner, og jeg har lyst til å være til stede. Jeg så beduinene – nå er det på tide å se parlamentarikerne bestemme skjebnen deres.
For et par år siden offentliggjorde den såkalte Prawer-kommisjonen, nedsatt av den israelske regjeringen, sine anbefalinger for diverse ikke-anerkjente beduinleirer i Negev. Prawer-planen foreslo flytting av noen beduiner til anerkjente bosetninger. Regjeringen utpekte tidligere minister Benny Begin, sønn av avdøde statsminister Menachem Begin, til å undersøke saken, og dette resulterte i noen endringer i den opprinnelige Prawer-planen. Prawer–Begin-planen, som den nå kalles, ble offentliggjort tidligere i år, og nå skal Knesset avgjøre om de skal godkjenne den eller ikke.
Når det gjelder antall mennesker, kan planen resultere i at rundt tredve tusen beduiner blir omplassert. Med hensyn til penger tilbyr regjeringen å bruke mer enn to milliarder shekel på prosessen. Når det gjelder levestandard, vil dette forbedre de triste forholdene noen beduiner lever under, siden de ifølge denne planen alle sammen fra nå av vil nyte godt av ordentlig infrastruktur der de bor. På den annen side vil noen leirer måtte flyttes, og enda viktigere: Hvis denne planen blir vedtatt, blir det slutt på praksisen med å bygge leirer i Negev, slik at hvis noen føler en spesiell tilknytning til et fjell et sted, vil han eller hun ikke lenger bare kunne sette opp et telt eller et skur og hevde eierskap til fjellet.
Hvordan vet jeg alt dette? Nei, jeg er ikke spesialist på beduiner, og heller ikke juridisk rådgiver for noen av partene i denne disputten. Det overstående er en sammenfatning av litteratur jeg har fått fra begge sider, hovedsakelig Adalah og Regavim. Når sant skal sies, hevder begge parter hardnakket at Planen og konsekvensene av den er enormt komplekse og kompliserte, men hvis du tar de forskjellige advokatene og aktivistene ut av regnestykket og undersøker historien på rolig vis, vil du oppdage at saken egentlig er ganske enkel.
Det som ikke er så veldig enkelt, er politikken som ligger så sterkt under både for og imot i dette spørsmålet. Beduin-spørsmålet kan nemlig godt ende opp med å bli utgave nummer to av «palestinernes rettigheter»-religionen. Forskjellige israelske regjeringer har visst dette, og de har alle gjort feil i denne saken. Om man skal dømme etter historien, vil det ikke foreligge noe endelig vedtak om dette i Knesset før både Jesus og Muhammed har ankommet på samme kamel ved porten til Jerusalem. Men ikke si det til noen her, for de vil bli svært krenket.
Nå begynner komiteen sin behandling. Knesset-medlem Miri Regev leder komiteen, og Benny Begin sitter til venstre for henne. De andre medlemmene sitter i en indre krets av bord, og ikke-medlemmer, ngo-lignende ansikter, i en ytre krets. Hvilken av disse kretsene har mest makt? Siden dette er Israel, er det ngo-kretsen.
«Historien om araberne etter Nakba-angrepet i 1948», er åpningsordene fra et arabisk-israelsk Knesset-medlem. Nakba, som jeg har nevnt, betyr «katastrofe», som er det araberne kaller opprettelsen av staten Israel. Dette Knesset-medlemmet beskylder den israelske regjeringen for å ødelegge arabiske landsbyer samtidig som den fortsetter å bygge bosetninger. Metoden, slik han ser det, som jødene bruker, er denne: De har erobret landet i 1948 med våpenmakt, og nå vil de erobre mer gjennom lovens makt.
Da han er ferdig, tar en israelsk ngo-mann ordet. Han krever at israelske borgere blir behandlet likt, inkludert arabere, og hevder at den foreliggende Planen ikke gjør det. Den tredje taleren sier i grunnen det samme. Det gjør også den fjerde taleren, en israelsk jødisk kvinne, medlem av en eller annen ngo.
Til venstre for meg sitter det en kvinne fra Amnesty International, travelt opptatt med smarttelefonen sin, og hun ser ut til å kjede seg stort over forhandlingene.
Personlig leker jeg med tanken på å ta en røykepause, men akkurat da jeg begynner å bevege meg, ser jeg rabbi Arik, menneskerettighetsrabbineren, komme inn. Jeg ønsker ikke å gå glipp av en velsignelse fra rabbineren, og jeg blir sittende.
Den femte taleren får sjansen til å si noe, og han sier mer eller mindre det samme som de tidligere talerne: Israel er rasistisk, sier han.
Den sjette taleren: ditto.
Den syvende taleren: ditto.
Den åttende taleren, en beduin som sier han er fra al-Araqeeb, får sjansen til å snakke. Det ville ha vært fint om han hadde begynt med «Nei, nei, vi lar oss ikke flytte»-sangen, men dessverre skriker han bare.
Den niende taleren, et jødisk Knesset-medlem med kalott, Zvulun Kalfa fra partiet Jewish Home langt ute på høyresiden, taler nå. Han sier at han er overrasket over å se så mange ngo-er her, og undres på hvorfor det ikke dukket opp noen ngo-er da han skulle kastes ut fra Gaza før Israel trakk seg tilbake derfra.
En strøm av rop avbryter ham.
Da ropene stilner, sier han at loven som nå er oppe til behandling, egentlig ikke betyr noe, siden Israel alltid er redde for å tvinge lovene sine på det beduinske samfunnet. Som eksempel nevner han alle kvinnene beduinske menn gifter seg med. Polygami er mot israelsk lov, sier han, og en ny strøm av rop avbryter ham. Bare mellom oss: Det er virkelig morsomt å se feminister forsvare polygami med så mye lidenskap.
Den tiende personen snakker og gjentar det som er blitt sagt åtte ganger før, mer eller mindre.
Den ellevte taleren, et religiøst jødisk Knesset-medlem på høyresiden, snakker. Det er så vidt hun høres. Hun blir avbrutt av roping, deretter mer roping og enda mer roping.
Jeg aner et mønster her: Når noen fra venstresiden snakker, bare gjør han eller hun det. Når en fra høyresiden snakker, hører man ikke hva han eller hun sier.
De ropende Knesset-medlemmene her minner deg kanskje om de turbulente britiske parlamamentsmedlemmene, men det er to iøynefallende forskjeller: (a) i Storbritannia roper begge sider; (b) britene har sans for humor.
Jeg går ut og tar en røyk. Så trenger jeg en kaffe, og jeg går til Knesset-medlemmenes kantine, der jeg ser Knesset-medlem Ahmad Tibi sittende ensom og med behov for selskap.
Gir det mersmak? Klikk her for å bestille boken
