Naftali Bennett har nylig sittet hundre dager i statsministerstolen. I den forbindelse har David M. Weinberg, politisk kommentator i Israel Hayom og Jerusalem Post, trukket fram det han mener er seks positive sider ved den brede koalisjonen.
1. Det er liv etter Benjamin Netanyahu. Selv om Netanyahu hadde stor suksess med å styrke Israels strategiske bånd til Russland, Kina, India, flere arabiske og afrikanske land, har Bennett og utenriksminister Yair Lapid raskt tatt plass i Netanyahus store sko og videreført den positive utviklingen. Samtidig har den nye regjeringen forbedret forholdet til Jordan, Egypt og USA.
2. Representerer Israel godt internasjonalt. Bennett klarte seg godt under besøkene i Det hvite hus og i FNs generalforsamling, mener Weinberg. «Bennett har også oppflammet en respektfull og god tone i relasjonene mellom Israel og diasoraen, uten å gå på kompromiss med sine høyreorienterte, religiøse prinsipper.»
3. Effektiv administrasjon. Det var fryktet at den brede koalisjonen ville gjøre regjeringen handlingslammet, men regjeringen er på god vei til å få vedtatt det Weinberg mener er et fornuftig budsjett. «Det er ikke for sosialistisk, til tross for rollen som Arbeiderpartiet og Meretz spiller i koalisjonen, og det innfører ikke høye nye skatter som Netanyahu helt sikkert ville gjort,» skriver Weinberg. Budsjettet deregulerer flere deler av økonomien, samtidig som det investerer i helse, utdanning og forsvar.
Likud kritiserer regjeringen for å ha gjort seg avhengig av det islamistiske Ra’am-partiet, og de hevder Bennett ikke har rett til å være statsminister når hans parti bare har seks representanter. Weinberg kontrer at det var Netanyahu som først foreslo å hente inn Ra’am som koalisjonspartner med Likud, og hvis Bennett klarte å bli statsminister med seks representanter, er han kanskje dyktigere i det politiske spillet enn Netanyahu, som ikke klarte det med tretti representanter?
4. Fryktløs rekonstruksjon av religiøse ordninger. Minister for religiøse saker, Matan Kahana, har reformer på gang når det gjelder konverteringer og kontrollordninger for at mat oppfyller jødiske spiseregler (kahsrut). Han vil også redusere muligheten for å gi ultraortodokse bibelskolestudenter fritak fra militærtjeneste. Weinberg tviler på om alt vil bli gjennomført, men håper at prinsippene de bygger på (gjennomsiktighet, konkurranse og moderasjon) vil vinne fram på lang sikt. Han tror også det er sunt for de ultraortodokse partiene å være i opposisjon for en periode.
5. Koronalederskap. Bennett har latt Israel gått foran som det første landet med en tredje vaksinedose og har holdt skoler og samfunn åpent gjennom en fjerde smittebølge. Weinberg tror Netanyahu ville stengt ned samfunnet i forbindelse med de jødiske helligdagene i høst.
6. Avbrekk i kultlignende politikerdyrkelse og personsjikane. Med Netanyahu-familien ute av statsministerboligen er det slutt på at statsministerens kone eller barn går i konflikt med andre politikere eller journalister, påpeker Weinberg. Det er også mye mindre giftig retorikk i partiene som inngår i regjeringskoalisjonen, selv om den inneholder det meste fra islamistene i Ra’am til bosettertilhengerne i Yamina. «De siste månedene er det nesten ingen som kaller bosetterne for ‘kriminelle’, ultraortodokse ‘parasitter’, israelske arabere ‘terrorister’, høyreorienterte ‘fascister’ eller venstreorienterte ‘forrædere’», skriver Weinberg. Han mener oppvigleri mot innenrikspolitiske «fiender» er på laveste nivå noensinne.
– Å skape relativ intern politisk ro er kanskje det viktigste som denne regjeringen har oppnådd. (…) At Israels rasende politiske feber har blitt dempet etter 32 måneder med intens valgkamp er en god ting, skriver Weinberg.
