Yosef Goell har skrevet kommentarer i Jerusalem Post i mange år. Han er en venstreorientert israeler av den gamle skolen: Sterkt skeptisk til alt som truer Israels sikkerhet, inkludert store deler av «fredsprosessen». I desember hadde en artikkel om de israelske araberne i statens politikk overfor dem. Her er noen poeng fra artikkelen, fritt gjengitt:
Sersjantmajor Khalil Taher ble drept av en veibombe i slutten av november. Bomben var plantet av Hizbollah like ved grensen. Taher var israelsk araber (beduin) og muslim. Da han skulle begraves, fant imamen (den muslimske presten) på alle slags unnskyldninger for ikke å begrave ham. Men imamen innrømmet til slutt at grunnen var at han var imot at muslimer skal tjenestegjøre i den israelske hæren.
Denne imamen, Samir Asi, er lønnet av den israelske staten. Det mener Goell at det må bli slutt på. Enhver kan mene hva han vil. Men dersom han ikke kan begrave folk som tjener den israelske staten, har staten heller ingen plikt til å lønne vedkommende. – Tahers familie har siden opplevd å bli utstøtt blant sine muslimske naboer i Akko.
Men gjennom lang tid har de israelske beduinene, som utgjør over 150.000 mennesker, stort sett vært lojale, og mange beduiner har tjenestegjort i de væpnede styrkene.
Mange drusere, beduiner og circassere har gitt sitt liv i forsvaret av Israel. Det er derfor en stor skam at Israel har belønnet lojaliteten fra disse gruppene med utakknemlighet og forsømmelser. Beduinene står aller nederst på den sosiale stigen i Israel. Nesten alt staten har gjort for dem, har vært utilstrekkelig og halve tiltak. Gang på gang har de fått løfter som har skapt forhåpninger, for så å bli skuffet når løftene ikke ble innfridd. Dette er en hovedgrunn til at muslimsk fundamentalisme nå er økende blant dem.
Store ressurser bør først og fremst settes inn overfor de 120.000 beduinene i Negev. Halvparten av dem bor i de syv småbyene i Nord-Negev, og de er de beste eksemplene på halvhjertede tiltak. Den andre halvparten bor fortsatt i ørkenen. Det er forståelig at de nekter å flytte inn i byene, for de er ren slum.
Disse beduiner-byene er kjennetegnet av et dårlig tjenestetilbud, undervisningen er skandaløst dårlig og arbeidsledigheten astronomisk.
En israelsk ekspert på beduiner mener at dersom det ikke ganske raskt blir tatt radikale skritt for å forbedre beduinenes situasjon, vil det bli for seint å forhindre at de blir anti-israelske.
I forbindelse med opptøyene i Galilea ved starten av intifadaen, lovte Ehud Barak 9 milliarder kroner til araberne. Goell mener at mesteparten av dette bør gå til druserne og beduinene, som har vært lojale. Det vil kunne påvirke de andre araberne også dersom de får se at lojalitet lønner seg.
Et problem er konflikt om landområder. Beduinenes livsform, med dyr som beiter i ørkenen, krever store landområder. Beduinene har en tendens til å regne at de har eid områder de har brukt på denne måten. Men en stat med så lite plass som Israel kan ikke legge en slik logikk til grunn.
Men det betyr ikke at Israel ikke skal gjøre noe. Først og fremst bør du syv beduinbyene gjøres til mønsterbyer, skriver Goell. Og det viktigste av alt: En radikal forbedring av kvaliteten på utdanning for beduinene og en bedring av kvinnenes stilling. De er de dårligst stilte av de dårligst stilte. Altfor mange beduinjenter får liten eller ingen utdanning, fremdeles.
