Fattige barn

Mens Israel de første årene av sin eksistens roste seg av at det var liten forskjell mellom rik og fattig, er Israel nå ett av de landene som har størst sosiale skiller. Det følgende bygger i hovedsak på en artikkel i Jerusalem Report. Den stod våren 1999, men det er lite som har endret seg siden.

22 % av barna i Israel lever under det som er satt som fattigdomsgrensen. Det dreier seg først og fremst om fire grupper: Arabere (som gjennomsnittlig har svært store familier), haredim (de har også store familier), innvandrere som mislykkes og orientalske jøder, særlig de som bor i utkantstrøk.

 

Israels situasjon er typisk for land hvor økonomien vokser raskt, slik at ikke alle blir med i veksten. Skal man sikre seg at fagfolk ikke flytter til andre land, men heller flytter til Israel, må lønningene være høye. De som ikke har mye å slå i bordet med, faller da lett utenfor. Og skal inntekten dekke mange personer (store familier), blir det lite på hver.

Israel er ikke Bangladesh. Det er få som direkte sulter. De har klær og de går på skolen. Men mange har det vanskelig.

 

Artikkelen forteller om en skilt mor på 23 år med et barn på 2 ½. De lever av 4.400 kr i måneden i offentlig støtte, og halvparten går til husleie. I leiligheten er det veldig lite: Et bord, to stoler, en flekket madrass. Kvinnen var blitt sjokkert over å se hvor mange i hennes situasjon som tydde til prostitusjon. – Hennes tenner råtner. Hun har ikke de 20.000 kr som trengs for å ordne dem. Hennes far er død, og hun snakker nesten ikke med sin mor. En familie i Efrat forsøker å hjelpe henne. De tar henne med på ferier og forsøker å samle inn penger til tannbehandling. En rabbiner inviterer dem på et måltid nå og da, og noen gir dem mat til sabbaten.

 

Barnet har ingen leker uttatt en skoeske med noen fargestifter. Hun kan ikke snakke. – Etter hvert ble situasjonen noe bedre. Barnet fikk plass i en deltids-barnehage, slik at moren kunne ta vaskejobber og spe på inntekten.

 

Det sies at «barn i de fattige områdene har ingen drømmer». De ser ikke for seg noe yrke, f. eks. Unge israelere på skyggesiden forstår at den økonomiske framgangen har løftet Israel opp de siste 15 årene, men at de selv er utenfor. De ser rapporter i media om offentlige tjenestemenn som bevilger seg selv enorme lønninger. Ungdommene lusker rundt på de glitrende kjøpesentrene, men de kan ikke kjøpe de varene som er stilt ut. De leser om unge data-millionærer, men de vet at de ikke bor i Ofakim, Akko eller Sør-Tel Aviv, og at det nærmeste de selv kan komme dem, er hvis de skulle være så heldige å få en jobb med å fjerne søppelet deres. Og de vet at hvis ikke Israel forandrer retning, vil deres barn bli like fattige som de er selv.

 

Håpløsheten er nok noe av det som ligger bak at Israel ligger på fjerdeplass i den vestlige verden i antall drap begått av 18-åringer. Tidligere kunne vi skrive at i Israel er kriminaliteten meget lav. Det gjelder ikke uten videre lenger. Den store innvandringen fra det tidligere Sovjetunionen er en viktig del av forklaringen, jødene der hadde med seg vaner fra et korrupt og kriminelt samfunn. Den økende sosiale kløften er en annen forklaring.

 

Stadig flere barn og unge blir avskåret fra grunnleggende tjenester. Skolene i Israel er gratis. Men man må i økende grad betale for alt som defineres som «ekstra»: Turer, ekskursjoner, en del forsøk i naturfagene m.m., og likeså for mange skolebøker. I praksis koster det derfor tusener av shekel i året å ha barna i skolen, og da blir det umulig når man både har lite og har mange barn. Det har hendt at barn er blitt tatt ut av bussen fordi de ikke hadde råd til å betale for en skoletur. Selve skolebygningene er ofte i dårligere forfatning i fattige strøk enn i middelklasse-områder. (Problemstillingen er ikke helt ukjent i Norge heller.)

 

Israel har hatt lav barnedødelighet, ikke minst pga. Tipat Halav (helsestasjoner for barn hvor alle gikk og fikk vaksiner og annen behandling). Nå blir disse stasjonene lagt ned for å få budsjettene til å gå opp. Det vil trolig føre til større helseutgifter i neste omgang enn det man sparer i første omgang.

 

Det er ikke noen forskjell på høyre- og venstresiden i politikken i disse spørsmålene. De som er «duer» i forhold til araberne, er ofte konservative i innenrikspolitikken. Et eksempel: Da barnetrygden ble endret i 1995 slik at den ble lik for alle, var Shimon Peres negativ. Tidligere var trygden delvis oppfattet som kompensasjon til dem som hadde årlig militærtjeneste, slik at de som ikke gjør militærtjeneste (flest arabere og haredim), fikk mindre.

 

I arabiske områder er det få samfunnshus, dårlig eller ingen skolefritidsordning, dårlige tjenester for funksjonshemmede m.m. Delvis er det samme tilfellet i fattige jødiske områder også. Og ennå er det en betydelig forskjell på kvaliteten i det jødiske og det arabiske skolesystemet.

 

Det er også lyspunkter i situasjonen, og ikke alle ekspertene er like pessimistiske. Bl. a. tilbyr 14.000 frivillige organisasjoner ulike tjenester. Men det finnes ikke noe universalmiddel. Lokalsamfunn som har vær fattige i to generasjoner, har ikke mye å stille opp med.

---------

Dersom du savner kommentarfelt for Facebook her under artikkelen, er dette dessverre utenfor MIFFs kontroll. Det kan skyldes din nettleser, innstillinger på din nettleser og/ eller innstillinger i din Facebook-bruker. Kommentarer kan sendes til post@miff.no, eller legges inn på MIFFs Facebook-side.

Lettlest bok på 144 sider - perfekt gave til tenåringer og unge voksne som trenger å få en god smak av Israel.
Bestill den nye boken Israelernes overlevelseskraft

Det er superenkelt å gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Klikk bildet og gi en gave med din mobiltelefon på noen få sekunder. Belastes din neste mobilfaktura.       


Du kan også gi en gave med å sende kodeordet GAVE med SMS til 1948. Standard 250 kroner, skriv eventuelt annet beløp etter GAVE i meldingen. 

Forrige artikkelCIA: Fortsatt konflikt om 15 år
Neste artikkelEr NRKs offentlige støtte berettiget?
Odd Myrland var redaktør av MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus fra 1994 til 2016. I en enda lengre periode har han vært leder for MIFFs lokalforening i Stavanger. Fra 2016 fortsetter Myrland som redaksjonell medarbeider for MIFF. Før Myrland ble pensjonist hadde han en lang karriere som lærer, sist som lærer i økonomifag på Sola videregående skole. Han har også skrevet boken "Med ryggen mot havet", som tar for seg Midtøsten-konflikten frem til 1980-tallet. Tlf. 958 86 977/ 51 58 01 65 E-post: odd@miff.no

Ingen artikler å vise