Ben-Gurion valgte å ta med i sin regjering representanter for de ortodokse jødene, selv om han egentlig ikke trengte dem for å få flertall. Også i årene etter fikk Det nasjonalreligiøse partiet, NRP, plass i nesten alle regjeringer. Partiets leder, Josef Burg, var rabbiner. Han satt i regjeringer i 35 år, og i Knesset i nesten 40 år (fra 1949 til 1988). Han var regnet som en moderat person både innad i det israelske samfunnet og utad. Han var blant annet leder for Israels forhandlingsdelegasjon med Egypt på 1970-tallet.
Det israelske Arbeiderpartiet ledet alle regjeringer fram til 1977. Da vant Likud valget under sin leder, Menahem Begin. NRP sluttet seg da til den nye sentrum-høyre-regjeringen. Det gjorde også enkelte ultra-ortodokse, retninger. På hebraisk kalles de ultra-ortodokse for haredim.
Moderne ortodokse og haredim
Moderne ortodokse menn pleier å bruke kippa (kalotten). De gjør militærtjeneste, hvor de er overrepresentert som frivillige til krevende og farlige oppdrag. De tar utdanning som andre folk og deltar i vanlig arbeidsliv. De er sterke zionister, og de fleste ligger på høyresiden politisk. De fleste er ganske tolerante med hensyn til hvordan andre jøder måtte praktisere, eller unnlater å praktisere, sin jødiske religion. NRP er det mest typiske partiet for moderne ortodokse, men de finnes spredt i en rekke andre partier også. (Et eksempel er rabbiner Michael Melchior, som er i et lite parti som har fellesliste med Arbeiderpartiet.)
De ultra-ortodokse, haredim, oppfatter mange ting annerledes. Et stort antall menn studerer teologi hele livet. Titusener av dem stifter familie og får barn, ofte mange barn, uten inntektsgivende arbeid. Kanskje kona har et arbeid, ofte lavtlønnet. De har i stor grad levd på barnetrygd og andre offentlige ytelser som dels har vært gitt til den enkelte, dels til ulike menigheter og institusjoner. De får også støtte av innsamlede midler, ikke minst fra USA. Og så lenge de studerer, slipper de militærtjeneste. Det vekker sterke følelser hos flertallet i Israel at en stor gruppe slik «sniker seg unna» de farene og byrdene Israels sikkerhetssituasjon pålegger jødene i Israel. Det har ikke svekket følelsene at en del grupper haredim er oppfattet som intolerante: De vil forsøke å presse sekulære jøder til å holde sabbaten, jødiske religiøse matforskrifter (kosher) m. m.
Noen haredim har også vært skeptiske til hele staten Israel, ut fra den tanken at bare Messias kan gjenopprette den jødiske staten. Noen få har vært direkte fiendtlige til Israel, nektet å betale skatt osv. Men etter som årene har gått, er disse holdningene blitt mer og mer svekket, og fram til siste valg har haredim mer og mer framstått som en del av høyresiden i Israel.
Fra 1977 og til siste valg har alliansen mellom Likud og de ortodokse jødene i Israel vært regnet som en av de mest solide alliansene i israelsk politikk. Det gjelder både blant politikerne og blant velgerne.
Ny allianse
Dette gjorde Sharon om på etter valget i fjor, da han valgte å droppe de ultra-ortodokse partiene Shas (hvor de fleste velgerne er orientalske jøder) og UTJ (United Torah Judaism) fra regjeringen. Det nasjonalreligiøse partiet, NRP, som har tatt mange skritt til høyre siden 1977, er med i regjeringen, men vil antakelig trekke seg dersom Sharon gjør alvor av sine planer om å fjerne israelske bosetninger i Gaza (og etter hvert Vestbredden også).
I stedet har Sharon valgt å satse på en allianse med Shinui, som er antireligiøst. Bruddet med haredim er blitt forsterket av regjeringens budsjettpolitikk, som stort sett har gått ut på å skjære ned på offentlig støtte. Det har rammet haredim meget sterkt, og mange av dem har nå så lite å leve av at det er tale om ren nød. Deres skoler har også store problemet. Og skulle noen av dem ønske å begynne å jobbe, er det ikke lett å få jobber i en situasjon med stor ledighet når de lav utdanning på ikke-religiøse felter.
I mange saker samarbeider haredim nå politisk med Arbeiderpartiet og Meretz. Det gjenstår å se hvordan dette vil påvirke holdningene deres i årene framover.
