Grensen er halvparten av medianinntekten. (Dersom alle israelere er sortert etter inntekt, er medianen den midterste på lista). I og med at inntektsnivået i Israel har gått ned i løpet av intifadaen, har også grensen for hva som regnes for fattigdom sunket. De fattige er blitt fattigere, med andre ord. Nå i den siste tiden er mange fattige rammet av sterke nedskjæringer i offentlige budsjetter, og er kommet ned i ren nød.
Mer enn halvparten av de ikke-jødiske barna (54 %) lever i fattigdom. Det vil for de flestes vedkommende si arabere, men også nye innvandrere som er definert som ikke-jøder. Av jødene er de ultra-ortodokse (haredim) sterkt overrepresentert blant de fattige. Det som er felles for araberne og haredim er at en meget stor del av familiene i disse samfunnsgruppene er svært barnerike. Dessuten er det langt færre kvinner som har lønnet arbeid blant araberne enn blant jødene, ikke minst av kulturelle grunner. Hos haredim studerer en stor del av mennene teologi nesten hele livet, og har ikke lønnet arbeid. I tillegg til den diskrimineringen som utvilsomt finnes, er det to viktige forklaringer.
Rapporten viste at fattige barn oftere enn før bruker narkotika, begår kriminelle handlinger og forsøker å ta sitt liv. Og oftere enn før faller de ut av undervisning og får ikke de nødvendige helsetjenestene.
Varmt måltid
Den israelske staten er også i økonomisk krise, og det finnes ikke mye penger til å bøte på situasjonen. Ett av de tiltakene man vil forsøke, er å sørge for at alle barn får et varmt måltid på skolen hver dag. Problemet er at staten ikke ser seg råd til å betale det. Det er derfor politisk strid om detaljene i ordningen.
Når dette blir skrevet, ser det ut for å gå mot en løsning der alle barn får et varmt måltid, og at foreldrene må betale for det etter den økonomiske evnen de har. En meningsmåling viser at 87 % av de israelske foreldrene støtter tanken om et varmt måltid, og 81 % er villige til å betale for det.
Ødelagt framtid?
Noen frykter at dagens situasjon også vil slå ut på lang sikt. For eksempel sier Yitzak Kadman fra Barnerådet at om 10-20 år vil mange unge være utelukket fra det livet flertallet har. Deres bakgrunn vil gjøre at de ikke blir i stand til å fungere som positive voksne i samfunnet.
