Etter valget i 2003 dannet Sharon en regjering som bestod av Likud (40 mandater i Israels «Storting» Knesset), Shinui (15), Nasjonal Union (NU, 7) og Nasjonalreligiøst parti (NRP, 6). Det blir til sammen 68 mandater, et behagelig flertall av de 120 representantene i Knesset.
Men på grunn av Sharons tilbaketrekningsplan fra Gaza trakk først NU seg. Det førte til at regjeringen hadde et minst mulig flertall på 61 mandater bak seg. Og siden trakk også NRP seg, så nå leder Ariel Sharon en mindretallsregjering med 55 representanter bak seg.
Etter gjeldende lov er det i og for seg ikke noe i veien for at denne regjeringen kan fortsette slik den er. Knesset kan ikke kaste en regjering uten at et flertall i Knesset kan samle seg om en ny statsminister-kandidat. Opposisjonen ligger både til venstre for regjeringen (Arbeiderpartiet, Am Echad, Yahad/Meretz og arabiske partier) og til høyre (NU og NRP), foruten to partier (Shas og UTJ) som riktignok ligger i sentrum i mange saker, men er for religiøse til at det sekulære partiet Shinui har villet godta dem i regjeringen. Det er derfor lite sannsynlig at opposisjonen kan framskaffe noe flertall for en felles kandidat. Slik sett sitter regjeringen trygt.
Men Israels regjering steller jo ikke bare med utenrikspolitikk, selv om de nyhetsmeldingene som når oss nesten kan gi et slikt inntrykk.
Statsbudsjettet skal vedtas, nye lover for alle slags saker skal vedtas, akkurat som her hjemme. Og da blir det vanskelig uten en flertallsregjering. Vi ser noen av ulempene ved mindretallsregjering her i Norge, men det slår nok sterkere ut i Israel hvor det er flere partier og sterkere motsetninger.
Flertall?
Det er prinsipielt to måter Sharon kan skaffe flertall når de to høyrepartiene NU og NRP ikke vil være med: Enten trekke inn de ultra-ortodokse partiene Shas og/eller UTJ eller Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet skaffer Sharon flertall for tilbaketrekningen. Men i andre saker er det betydelig avstand. Sharon kunne nok tenke seg å ha med Shas i regjeringen. Men det vekker sterk motstand det sekulære Shinui-partiet. Du kan lese mer om de bakenforliggende konfliktene i artikkelen Ortodokse og ultra-ortodokse.
Ultra-ortodokse
Det som virker mest sannsynlig på kort sikt, er at det ultra-ortodokse partiet United Torah Judaism (UTJ) inngår en fast avtale om å støtte regjeringen i en rekke saker, men uten å gå inn i regjeringen. I bytte for det får partiet da økte bevilgninger til noen av sine «hjertesaker».
I budsjettforslaget har finansdepartementet forutsett noe slikt. Flere av de ultra-ortodokses saker er skåret ned til lavere beløp enn de fleste venter sluttresultatet vil bli. Hensikten skal være å sikre at de ultra-ortodokse (også kalt haredim) ikke kommer med nye, store krav.
En bakgrunn er at de ultra-ortodokse har et eget skolesystem helt fra barnehage og opp til høgskolenivå. På det høyeste nivået dreier det seg om yeshivot, teologiske skoler. Mye av kravene går ut på mer penger til skolene. Og siden haredim flest er fattige og med store barneflokker, blir det nok også tale om å dempe kuttene i barnetrygden og andre sosiale ytelser.
En annen typisk sak er at på grunn av forhandlingene med UTJ har Sharon beordret en midlertidig stans i byggingen av et veikryss på den store, nye hovedveien gjennom Israel. Det er funnet et gammelt gravsted der. Arkeologene tror helst at den er romersk. Haredim vil være sikker på at de døde blir behandlet med den respekten som jødisk religion krever. Det er nedsatt en komité som skal utrede saken.
Det blir stort sett et spørsmål om å gi og ta. De gruppene som i dag utgjør UTJ, er vant med å støtte regjeringer «utenfra». Tidligere var de ikke-zionister, skeptiske til staten Israel med all den gudløsheten som er der som ellers i moderne samfunn. Derfor satt de ikke i regjering. Så begynte de å få statssekretærer i regjeringen. De senere årene er haredim flest blitt mer og mer zionistiske og til dels på høyresiden i israelsk politikk, i hvert fall i forhold til utenrikspolitikken.
