Yossi Beilin er dypt skuffet over utviklingen. Han frykter mange år med fortsatt konflikt.
Det følgende bygger i stor grad på et intervju sjefsredaktøren i Jerusalem Post, David Horovitz, hadde med Yossi Beilin 24. februar 2006. Yossi Beilin var aktiv i israelsk utenrikspolitikk, særlig under regjeringene til statsminister Yitzak Rabin fra 1992 av og Shimon Peres (etter at Rabin ble myrdet i november 1995). Beilin regnes av mange som Oslo-prosessens «far». [Les hans syn på Oslo-prosessen ti år etter.]
Etter at den andre intifadaen startet i september 2000, ble Beilin skjøvet til side i Arbeiderpartiet. Mange mente at Beilin hadde tatt feil på et avgjørende punkt: Yasser Arafat og hans folk var ikke interessert i en varig løsning som også skulle gi plass for et varig Israel. Da Arbeiderpartiets medlemmer gav ham en plass så langt nede på lista at han ikke ville komme inn i Knesset, meldte han seg ut og gikk i Meretz (som på mange måter ligner på vårt norske SV). Men der kom han etter at kandidatlisten til valget var satt opp, så dermed ble han ikke valgt til Knesset. – Meretz, som nå kalles Meretz-Yahad, fikk 6 mandater. Ifølge meningsmålingene må de være veldig glade hvis de får like mange ved valget 28. mars.
Beilin sier at det er sikkert at lederen for Kadima-partet, Ehud Olmert, blir statsminister. Men dette partiet vil bli et «en-periode-parti», slik flere partier har vært tidligere i israelsk politikk, tror han. [Shinui har vart noe lengre, men går nå i oppløsning. Tidligere har bl. a. «Den tredje vei» (valget 1996 under Avigdor Kahalani) og «Demokratisk bevegelse for forandring» (under Yigal Yadin i 1977) vært store partier i en periode eller to, så var de borte.]
Skuffet fordi Hamas vant valget
Beilin er sterkt skuffet over at Hamas vant det palestinske valget i januar. De er «utrolig ekstreme mennesker«. Han mener at vi er satt 40 år tilbake. Han frykter at volden vil fortsette. Israel vil klare seg. Men palestinerne vil fortsette med å oppdra sine barn med nøkler til de hjemmene de flyktet fra i selve Israel i 1948. [De vil ikke inngå kompromiss når det gjelder flyktningenes «rett til å vende tilbake».]
«Snakk med Abbas»
Beilin mener at Israel har noe av skylden for at Hamas vant valget. Mye kunne vært annerledes og bedre dersom Israel hadde satset på Mahmoud Abbas (også kalt Abu Mazen) fra han ble valgt. [Jeg kan ikke se at Beilin kommenterer Arafat direkte, men det virker underforstått at Beilin godtar at han var en hindring for fred.]
Intervjueren kommer gang på gang med spørsmål som viser den skepsisen han og israelere flest har til Abbas og hans folk. De mener at Abbas og mennene rundt ham aldri virkelig har godtatt et varig Israel, og at Beilin har vært naiv som har trodd det. Men Beilin mener at dersom Israel hadde satset ordentlig på Abbas, kunne det gått annerledes.
Beilin tar til orde for å snakke med Abbas også nå. Han er fremdeles presidenten, selv om Hamas har kontrollen i parlamentet og får statsministeren. Beilin mener at siden Hamas er såpass isolert som de er, trenger de Abbas som et bindeledd til verden. Beilin håper at maktposisjonen vil moderere dem. De er mest unge mennesker som ikke er så fastgrodde, tror han.
Men når intervjueren sier at Abbas har hatt anledning til å ordne opp i terroren uten å gjøre det, sier han «kanskje». Han er enig i at Abbas har ansvar for situasjonen, men sier at Israel kunne ha hjulpet ham mer. Det dummeste Israel gjorde, var en fangebytteavtale med sjeik Nasrallah, som er islamist og leder Hizbollah i Libanon. Et stort antall palestinske fanger ble satt fri i 2004 i bytte for israeleren Tannenbaum. Fangebyttet skulle ha vært med Abbas, det ville ha styrket ham, mener Beilin. Israel burde også sørget for at Abbas fikk kontrollen over Gaza da det trakk seg ut. Slik det var, tjente tilbaketrekningen til å styrke Hamas.
Beilin mener at Abbas har sørget for at pensumet i palestinske skoler er mindre fiendtlig mot Israel enn det var da de brukte jordansk pensum, i hvert fall i de seks første klassetrinnene. Abbas har også sørget for å redusere anti-israelsk stoff på palestinsk TV og radio.
Men Beilin er ikke sikker på at noe Israel kan gjøre i dag, vil føre fram.
Beilin tror ikke at Hamas utgjør noen militær trussel mot Israel, heller ikke når det blir støttet av et Iran som har fått atomvåpen.
Tilbaketrekning
Beilin påpeker at et stort flertall i Israel nå går inn for tilbaketrekning fra deler av Vestbredden. Egentlig går bare Likud og Nasjonal Union inn for å bli stående der israelerne er nå. [Likud-lederen Benjamin Netanyahu har vel hintet om en viss tilbaketrekning han også.]
Sharon ville tidligere beholde hele Vestbredden. Han trodde det ville være mulig med storstilt innvandring av jøder fra USA. Men han kom til at det er lite sannsynlig, og at Israel derfor må trekke seg ut av områder på Vestbredden med stort arabisk (palestinsk) flertall, slik at Israel beholder et stort flertall av jøder.
Avtalt eller ensidig?
Det store spørsmålet i dag er om Israel skal vente med å trekke seg tilbake fra deler av Vestbredden til det foreligger en avtale med palestinerne eller om de bare skal gjøre det ensidig. Generelt er det slik at jo lengre til venstre et parti står, jo sterkere vektlegger det en avtale.
Dersom det kan bli fred, må Israel oppgi det aller meste av Vestbredden. (Se om Genève-avtalen.) «Men jeg ville like å se i det minste noen bosetningerinnlemmet i Israel som en del av avtalen,» sier Beilin.
Hvis det ikke er mulig å få til en avtale om fred, vil Beilin støtte «en ensidig tilbaketrekning som jeg hater». En slik tilbaketrekning må ikke gå tilbake til grensen fra 1967. «Det må være noe igjen å forhandle om.»
Dermed er avstanden mellom Beilin og Kadima i praksis ikke så stor.
