I mai feiret staten Israel sin 58-års-dag. Denne perioden kan, politisk, deles i to like lange deler, mener Aluf Benn i Ha’aretz. Han mener Israel nå er på vei inn i en tredje periode.
De første 29 årene (1948-1977)
De første 29 årene, fram til 1977, styrte det israelske Arbeiderpartiet. Den første statsministeren var David Ben-Gurion. Staten sprang ut av Uavhengighetskrigen i 1948, og bygget videre på yishuv, det jødiske samfunnet i Palestina i årene under britisk styre (1917-1948). Perioden var preget av nøysomhet (det typiske eksemplet som blir nevnt er omformeren som fjernet fargene fra TV-sendinger slik at de kom i sort-hvitt), store nasjonale prosjekter og en sentralisert økonomi. Folk hadde tillit til regjeringen.
De andre 29 årene (1977-2006)
I 1977 vant Likud-partiet under sin leder Menahem Begin valget. Likud og Arbeiderpartiet har siden skiftet om å ha statsministeren. Noen ganger var det andre partiet i opposisjon, i perioder har de også styrt sammen i samlingsregjeringer. Begins valgseier sprang egentlig ut av oktoberkrigen i 1973, hvor israelerne opplevde store traumer – Israel var uforberedt på krig, og holdt på å bli rent over ende i startfasen.
Noen stikkord for denne andre 29-års-perioden har vært en stor innvandring fra det tidligere Sovjetunionen, at Israel er kommet i tetskiktet i verden i høyteknologi og at Israel er åpnet opp for handel og annen kontakt med resten av verden. Perioden har vært mye mer preget av tvil og ubesvarte spørsmål enn den første perioden.
Den tredje perioden (fra 2006)
Vi er nå ved overgangen mellom den andre og den tredje perioden, og det er vanskelig å si hva som vil prege den. Men overgangen var sterkt preget av Ariel Sharon. Han var den som på mange måter opprettet Likud-partiet i 1973. Nå ble han den som delte det og gjorde det til et lite parti (i hvert fall ved det sistevalget i mars 2006).
Den tredje perioden springer på mange måter ut av palestinernes intifada, både den første (fra 1987) og den andre (fra 2000). Den konklusjonen de fleste israelerne har trukket av den, er at Israel ikke bør forsøke å kontrollere de palestinske områdene på Vestbredden og i Gaza, men må dele landet mellom de to folkegruppene.
Sharons Kadima-parti er nå i førersetet, selv om Sharon selv er ute av bildet på grunn av sykdom. Partiet vil forsøke å løse saker som er blitt liggende: Bestemme Israels grenser mot det palestinske området og Syria, at Israel blir tilknyttet det internasjonale samfunnet som et vanlig medlem, bosettere fra Vestbredden skal bosettes i Israel, den offentlige administrasjonen skal gjøres med stabil og effektiv. Det kan også bli aktuelt å lage en grunnlov. Og ikke minst: Skape en økonomisk og sosial framtid som gjør Israel tiltrekkende for jødisk ungdom.
Kilde/bakgrunn: En artikkel 26. januar 2006 i Ha’aretz. Forfatteren er Aluf Benn, som tilhører venstresiden i Israel.
