4. april 2007 hadde Lapid en artikkel i Jerusalem Post. Den handlet om Israel før og nå. Det følgende bygger på den.
Dårlig i starten
Da Israel var nyopprettet i 1948, for nesten 60 år siden, var det et trist, truet, isolert, lutfattig og tynt befolket land. En gang var et skip med mel forsinket. Det førte til at folk nesten ikke hadde brød. En høy inflasjon herjet med økonomien. Mange flyktninger til Israel [særlig fra arabiske land, og dem var det flest av] måtte bo i telt.
Økonomisk framgang
I statens første år var tsjekkiske rifler Israels viktigste våpen. Nå eksporterer Israel militær teknologi til USA. Appelsiner var Israels viktigste eksport-artikkel. Nå er Israel blitt en supermakt innenfor høyteknologi. Israels første finansminister, Eliezer Kaplan, tigget de amerikanske jødene om noen få millioner dollar fordi statskassen var tom. Nå eksporterer Israel mer enn det importerer, og utenlandske bedrifter finner det lønnsomt å investere mer enn 140 milliarder kroner i Israel i året. Israelske bedrifter skulle driver gårdsbruk i Egypt og fabrikker i Jordan. Det er, tross alt, fred med Egypt og Jordan.
Bedre, tross alt
Tross fattigdom i bunnen av samfunnet og korrupsjon i toppen, feilgrep i Libanon-krigen sommeren 2006, truslene fra Iran og mye annet galt: Livet i Israel har aldri vært bedre. Det store flertallet av israelere spiser bedre, kler seg bedre, bor bedre, reiser mer og lengre, har mer fritid og føler seg bedre enn noen gang før, skriver Lapid. Han er lei sutringen og klagingen som er blitt på mote i det israelske samfunnet.
