Elleve år i Israel

Simon Plosker er redaktør for honestreporting.com. (Foto: Ploskers Facebook-side)
Simon Plosker er redaktør for honestreporting.com. (Foto: Ploskers Facebook-side)

Før du leser videre, vil vi takke deg som er medlem av MIFF og gjør det mulig for oss å drive dette nettstedet. Er du ikke medlem ennå, vil vi invitere deg til å betale kontingent for 2021 nå. Da gir vi deg resten av år 2020 gratis.

Et av de vanlige arabiske argumentene går slik: Jøder som er født i Norge, USA, Australia og hvor som helst ellers har rett til å komme til Israel og bli statsborger der. Men en palestiner som er født i Israel og jaget derfra, har ikke rett til å komme tilbake dit. Det er urettferdig.

De som sier slikt, overser to grunnleggende faktorer:

a) Ca. halvparten av jødene i Israel kommer fra muslimske land, de fleste av dem igjen fra arabiske land. Det har flyktet flere jøder fra arabiske land enn arabere fra Israel.

b) Når hele verdens jøder har Israel til etnisk hjemland, selv de som aldri har vært der, er det fordi de blir behandlet som fremmede i resten av verden, uansett hvor lenge deres familie har bodd der. Det gjelder ikke minst i den muslimske verden. Og det gjelder i økende grad i Europa etter som vår verdensdel blir mer og mer muslimsk. USA ligger noen år etter i utviklingen, men det går nok samme vei der også. Derfor trenger alle verdens jøder et etnisk hjemland, et sted hvor de hører til.

 

Aliyah i 2001

Jødene kaller innvandring til Israel for aliyah, som betyr å ”stige opp”. Som så mange hebraiske ord har også dette trykk på siste staving. Den personen vi skal fortelle om her, heter Simon Plosker. Han arbeider i Honest Reporting, som er et pro-israelsk nettsted og tenketank for mediekritikk.

Plosker gjorde aliyah til Israel fra Storbritannia for 11 år siden, altså i 2001. Det var tidlig i den andre intifadaen, krigen palestinernes leder Yasser Arafat startet i september 2000 og førte videre for å vende oppmerksomheten bort fra at han, Arafat, avviste gode fredstilbud fra Israels daværende statsminister Ehud Barak og fra USAs president Bill Clinton. Det punktet det strandet på den gangen, er det punktet det strander på fremdeles: De arabiske flyktningene fra 1948 (siden begynte de å kalle seg palestinere) forlanger å ha rett til å vende tilbake til Israel og få igjen eiendommene sine 64 år etter flukten. Hvor jødene i Israel – de aller fleste av dem kom selv til Israel som flyktninger – skal gjøre av seg, sies det sjelden noe om til Vesten. Men internt, på arabisk, snakkes det både om å jage og å drepe.

 

Situasjonen i Israel den gangen

Plosker forteller om den situasjonen som møtte ham da han flyttet til Israel. Det var økonomisk krise i Israel, med stor arbeidsledighet. Han stod selv i ledighetskø i flere måneder.

Men den største forskjellen mellom da og nå er i sikkerhetssituasjonen. Han forteller noen av sine opplevelser fra sine første år i Israel:

I en telefonsamtale med sin mor i USA måtte han berolige henne med at sirene-lydene hun kunne høre i bakgrunnen, kom fra TV-dekningen av den siste selvmordsbomben. I virkeligheten var selv han midt inne i terror-hendelsen, og forsøkte å komme seg bort fra stedet.

Han våknet en morgen av et drønn som viste seg å være en bilbombe som gikk av et kvartal unna.

Kafé Hillel ble ødelagt av en selvmordsbomber bare 24 timer etter at Plosker selv sist hadde vært her. Det kunne like godt ha vært ham som ble rammet. Blant dem som ble drept der, var en meget inspirerende og dyktig lege ved Sha’are Zedek-sykehuset og hans datter, som skulle gifte seg dagen etter.

Kafé Moment i Rehavia lå innen synsvidde av huset hvor Ploskers daværende kjæreste bodde. Det gjorde sterkt inntrykk å se hvordan unge israelere ble drept på et sted hvor han også selv pleide å gå.

Han husker da han var på sykehuset i Ein Kerem og besøkte en venn som ble alvorlig skadet av en selvmordsbomber på Mahane Yehuda-markedet. Noen av splintene er i henne fremdeles.

En annen venn ble blåst ut gjennom bakvinduet i en buss som ble angrepet. Mirakuløst ble han ikke skadet.

 

En stor suksess

Nå har Israel en blomstrende økonomi med lav arbeidsledighet og en høyteknologi som ligger blant de aller fremste i verden.

Og først og fremst: I dagens Israel trenger ingen å være redd for å gå på bussen. Ingen trenger å tenke på å sette seg slik på kafeer at man lett kan komme ut hvis det smeller. Riktignok blir noen israelere utsatt for raketter fra Gaza. Men, likevel: Israel er et mye bedre og tryggere sted å bo enn det var i 2001.

 

Tiltak som blir kritisert

Den forbedrede sikkerhets-situasjonen har bare en grunn: Israelerne har gjennomført en rekke tiltak som verden har kritisert dem for. Disse tiltakene har virket, og det har gjort livet mye bedre både for jøder og arabere.

 

Kilde: En artikkel av Simon Plosker i Times of Israel 8. juli 2012.

 



Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag