4. januar hadde Aftenposten en svært interessant sak om hvordan Nederland de siste årene har vært «konseptleverandør» for stort sett hele verden i fjernsynsuniverset. Reality-bomben, anført av Big Brother, kan vi for eksempel takke treskolandet for.
Saken beskrev også hvordan stadig flere aktører i verden forsøker å stjele hegemoniet fra Nederland, både i USA, Storbritannia og Skandinavia. Å selge «fjernsynskonsepter» til utlandet kan generere enorme summer for enhver mediebedrift.
13. januar beskrev også NRKs kulturredaktør Hege Duckert hvordan israelerne for alvor har begynt å få fotfeste som en seriøs aktør på markedet for fjernsynsserier. Først og fremst kan dette kanskje forklares med at israelere på mange områder er mer «amerikanske» enn amerikanerne selv? For det amerikanerne liker, som underholdningsindustriens bærebjelke, selger selvsagt mest på verdensbasis.
Virkelighet og «virkelighet»
Inntrykket Hollywood ofte gir oss av USA, er et land der det er mindre tabu å gå til psykologer eller psykiatere enn i andre vestlige land. Men faktisk er antallet psykiatere per innbygger høyere i Israel enn i noe annet land i verden og forholdsvis lavt i USA.
Israeleres manglende tabu mot å søke profesjonell psykisk hjelp i dagliglivet, har dannet grunnlaget for serien «Be Tipul». Hver episode foregår på kontoret og én episode tilsvarer en hel time hos den psykoanalytiske terapauten. Til psykologen kommer soldater med moralske plager grunnet tjenesten og en ultra-ortodoks kvinne som sliter med å leve opp til forventningene rundt henne. Alt er så lett overførbart til den amerikanske «virkeligheten» vi selv blir servert gjennom fjernsynsruten.
Be Tipul ble dermed til «In Treatment», etter at den amerikanske fjernsynsgiganten HBO valgte å kjøpe opp konseptet. Også her møter vi en soldat med moralske plager og personer med ulike problemer som amerikanere kjenner seg igjen i: Voldtektsofre, sexavhengige, barn som har blitt sviktet av sine foreldre og ektepar som vurderer å gå fra hverandre.
Militærpatriotisme
Et annet område der israelerne trolig er mer «amerikanske» enn amerikanerne, er i forhold til militæret. Begge land dyrker sine helter, militæret står i en særstilling i samfunnet og forsvarsbudsjettet er det siste som kuttes. Men for israelerne er det IDF som sørger for at de hver dag kan gå på jobb, uten å være redde for om barna overlever dagen. Truslene de står overfor er i umiddelbar nærhet. Dessuten avtjener en stor andel av israelske menn og kvinner verneplikt. Det gjør at IDF som identitetsmarkør nok er enda sterkere for israelere enn U.S. Army er for amerikanerne.
Etterretningsserien «Hatufim», gjenskapt som «Homeland» av 20th Century Fox, er derfor like overførbar til en amerikansk virkelighet. Så vellykket har denne Showtime-sendte nyproduksjonen blitt at den vant Golden Globe for beste fjernsynsdrama søndag. NRKs Duckert skriver:
– «Homeland» er interessant, fordi den så tydelig oversetter israelske konflikter til amerikanske, og fordi de to versjonene sier sitt om hvilke tabuer som gjelder i hvert land.
I den israelske versjonen finnes det ingen «Carrie», som den svikefulle «Brody»-figuren har et utenomekteskapelig forhold med i den amerikanske utgaven.
– Der amerikanerne legger vekt på sviket mot USA etter 9/11, er israelerne mest opptatt av kona som ikke venter på mannen sin. Til tross for at mannen er antatt død, og i originalversjonen er borte i hele 17 år, er det fullstendig tabubelagt at hun forsøker å skaffe seg et nytt liv. At myndighetene overvåker en hjemvendt soldat, syntes det israelske TV-publikumet imidlertid var helt naturlig, skriver kulturredaktøren.
Konfliktstoffet råder
Andre israelske konseptsuksesser vi har fått se gjenskapt i Norge er programmer som «Komiker i arbeid», «Luksusfellen» og «Oppgrader». Et annet konsept som går på fjernsyn i Israel nå, kalles «Cross Country» og beskrives av Duckert på følgende måte:
– En slags Robinsonekspedisjon tvers over Israel, der hovedutfordringen ligger i at tomannsteamene består av potensielle fiender: En ortodoks jøde koples med en ateist, en homofil med en homofob, en settler (bosetter) med en fredsaktivist.
Som miff.no tidligere har meldt er også israelsk filmindustri på frammarsj, med to dokumentarer nominert til Oscar-pris. Begge markeder har masse konfliktstoff å ta av, etter at Israel i over 60 år har måttet leve uten fred med sine naboer. Slikt blir det trolig gode filmer eller godt fjernsyn av også i framtiden.
