Verden kritiserer Israels sikkerhetstiltak før de selv følger etter

Israel har langvarig erfaring med å håndtere problemene som nå slår inn over den vestlige verden, påpeker Einat Wilf. Er Israels største problem å være forut for sin tid?

Einat Wilf kjemper for en ekte fred med gjensidig anerkjennelse av både jødenes og palestinernes rettigheter. (Foto: Tor-Bjørn Nordgaard)
Einat Wilf kjemper for en ekte fred med gjensidig anerkjennelse av både jødenes og palestinernes rettigheter. (Foto: Tor-Bjørn Nordgaard)

Israel har et tydelig problem: elendig timing. Det skriver Einat Wilf, tidligere Knesset-medlem, i The Tower.

De fleste av Israels problemer, særlig de som landets kritikere påstår eksisterer, oppstår fordi Israel ikke er synkronisert med resten av verden.

Ta for eksempel flyplass-sikkerhet.

– På 1990-tallet, da jeg arbeidet med prosjekter i Israel for et globalt konsulentfirma, kom flere seniorpartnere til Israel for å vurdere prosjektene. De var alltid irriterte over den strenge sikkerheten på Ben Gurion-flyplassen, forteller Wilf.

MIFF trenger flere medlemmer for å bekjempe Israelhat og jødehat. Klikk her og bli medlem gratis ut året.

– De spurte hvordan Israel kan forvente å bli en del av den globale økonomien hvis de fortsetter på denne måten. Vi israelere skammet oss over behandlingen våre partnere hadde fått på flyplassen, og unnskyldte oss så godt vi kunne, fortsetter Wilf.

Så kom 11. september, skobomberen, bomber laget av flytende væske. I dag mener Wilf at Ben Gurion flyplassens sikkerhet er en av verdens mest fornuftige, etter hennes opplevelser på utallige flyplasser i verden. Man trenger ikke å ta av seg verken sko eller belter. Det er heller ikke nødvendig å stresse med små flasker til flytende væsker. Ben Gurion har et sikkerhetssystem som er perfeksjonert etter kamp mot terror i flere tiår. Samtidig tillater Israel et åpent samfunn.

Wilfs neste eksempel er kampen mot terror i et bredere perspektiv. Siden Israel erklærte sin selvstendighet, har landet måttet takle terror og kritikk for å være for hardhendt i håndteringen av terroren.

– Da jeg besøkte Frankrike var jeg på nær avstand til det største terrorangrepet som noensinne er blitt utført av en enslig angriper, nemlig angrepet under Bastilledagen i Nice, skriver Einat.

En stor hvit lastebil kjørte omlag to kilometer gjennom en stor folkemengde og drepte flere familier. Terroristen møtte ikke motstand. Mens folk lå døde på bakken, var det fortsatt mange familier på promenaden i Nice som nøt festlighetene, da de ikke hadde fått noen advarsel om hva som skjedde.

Som svar på angrepet kunngjorde Frankrike nødssituasjon i landet, og sendte forsvaret og sikkerhetsstyrker ut i gatene. Samtidig gjennomførte landet en rar kampanje for å jakte på kvinner i burkinier på strendene.

Noen unnskyldte franske styrkers inkompetanse med spørsmålet: Hvor lenge kan et land være på tå hev i frykt for farer?

Et svar lød slik: Staten Israel har vært på vakt i 68 år, og flere år blir det.

– Da jeg opplevde det franske svaret på angrepet ville jeg bare vende tilbake til Israel. Jeg ville tilbake til et land hvor folk vet at når en stor lastebil kjører inn i en folkemengde, så er det ikke en trafikkulykke, og sjåføren blir skutt på stedet. Jeg ville også leve i et land som kjemper mot terror, mens muslimer får lov til å kle seg som de selv ønsker, skriver Wilf.

Hennes tredje og siste eksempel er nasjonalisme. I mange tiår har Israel fått kritikk fordi landet insisterer på å opprettholde og kjempe for en nasjonalstat for det jødiske folket. Jødisk nasjonalisme, kjent som zionisme, blir utsatt for et vedvarende angrep som en fordervet idé.

Selv da kritikken var godartet, har den sett ned på zionismen og Israel som en siste gjenværende del av en tidligere verden – den gang noen brydde seg om nasjoner og folk.

En god del kritikere har uttrykt at det var usmakelig på vegne av disse «irriterende» jødene å insistere på deres rett til selvstyrerett i deres egen nasjonalstat.

– Jeg har fått spørsmål fra studenter på verdens toppuniversiteter om hvorfor Israel fortsetter å insistere på denne utdaterte ideen om en nasjonalstat, skriver Wilf.

– Mitt svar var at uansett hvor mye jeg en dag ønsker å leve i John Lennons verden, uten religion, land og at alle mennesker lever sammen, blir jeg mistenksom når jøder blir bedt om å være de første til å forsøke.

Det viser seg at verdens nasjoner ikke omfavner Lennons visjon. Det er faktisk det stikk motsatte som skjer.

Om det kalles populistisk nasjonalisme, økonomisk nasjonalisme eller tilbakevending til lukkede samfunn, er det ingen tvil om at dette er retningen vi går mot.

Fra Asia til Midtøsten, Europa og USA – det er klart at når man møter globalisering, immigrasjon og økonomisk usikkerhet, har folk større nødvendighet for å føle at de hører til noe. Dette kan  være en stamme, et folk eller en nasjon, skriver Wilf.

Denne grunnleggende nødvendigheten kan uttrykkes på flere måter, men når den blir ignorert og rakket ned på, er det mer sannsynlig at den vises på en rasistisk måte.

Israels jødiske nasjonalisme står fram som rimelig balansert. Folk får en følelse av at de hører til et folk og en nasjon, mens det tar opp pågående utfordringer som immigrasjon, integrering og større minoriteter som har blandede holdninger til zionismen.

Etter flere tiår med å håndtere disse enorme utfordringene, mens verden følger nøye med på og kritiserer enhver bevegelse, kan Israel og det jødiske folket være et forbilde på en godartet form for nasjonalisme, mener Wilf.

Hvis det er noe som er særlig israelsk eller jødisk ved staten Israel, er det at når globale fenomener tas opp i Israel, blir det gjort med litt jødisk «klaging» og israelsk improvisering.

– De som kritiserer Israel som om det er noe galt med jødene, Israel og zionisme, har gått glipp av at vår eneste feil er elendig timing, avslutter Wilf.

Forrige artikkelDagens beste spørsmål
Neste artikkelIsraelske arabere i Haifa gir tid og tømmer for å gjenoppbygge nedbrent synagoge
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Sjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Conrad Myrland (f. 1979) er daglig leder og ansvarlig redaktør i MIFF. Han utviklet nettstedet på sin fritid fra januar 2001 til juli 2007. Fra august 2007 har Myrland arbeidet fulltid for MIFF. Myrland har utdannelse i økonomi og administrasjon fra Høgskolen i Stavanger og internett-studier ved Curtin University of Technology, Perth, Australia. I perioden 2001-2005 var han fungerende redaktør, deskansvarlig og journalist i lokalavisen Solabladet. Myrland har vært medarbeider for MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus siden 1995.
- Bli fastgiver til MIFF på 10 sekund! -