Ja til U-21 EM i Israel!

Teddy Stadium i Jerusalem (33.000 seter) er finalearena under U-21 EM i Israel i juni. (Foto: Wikipedia)
Teddy Stadium i Jerusalem (33.000 seter) er finalearena under U-21 EM i Israel i juni. (Foto: Wikipedia)

Før du leser videre, vil vi takke deg som er medlem av MIFF og gjør det mulig for oss å drive dette nettstedet. Er du ikke medlem ennå, vil vi invitere deg til å betale kontingent for 2021 nå. Da gir vi deg resten av år 2020 gratis.

KOMMENTAR: Stadig flere tar til orde for en boikott av U-21 EM i Israel, som finner sted mellom 5. og 18. juni i sommer. Årsaken er som vanlig okkupasjonen av Vestbredden og blokaden av Gaza-stripen. En rekke nasjoner som ikke respekterer menneskerettighetene har arrangert VM- og EM-turneringer på forskjellige nivåer opp igjennom årene, uten at det har ført til store protester. Men selvfølgelig må Israel pekes ut som verdens største syndebukk. Selvfølgelig må sportsånden legges til side, når det er Israel som for første gang er arrangør.

Dagsavisen meldte i november at gruppen “Arbeidsgruppen UEFA, Israel, U21” leverte et brev til NFF-president Yngve Hallén, der de tar til orde for å få flyttet mesterskapet et annet sted. NRK har sammen med andre medier meldt om en underskriftskampanje, der 62 internasjonale fotballstjerner krever det samme. Lite blir sagt om bakgrunnen til mange av disse spillerne, som kommer fra land ikke akkurat berømte for å gi rom til menneskerettighetene.

Blant navnene på listen finner vi:

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Didier Drogba, fra Elfenbenskysten
– Papiss Cissé, fra Senegal
– Omar Daf, fra Senegal
– Issiar Dia, fra Senegal (født i Frankrike)
– Papa Bouba Diop, fra Senegal
– Soudani El-Arabi Hilal, fra Algerie
– Jires Kembo Ekoko, fra Kongo (født i Zaire)
– Frédéric Kanouté, fra Mali (født i Frankrike)
– Djamal Mahamat, fra Libya
– Kader Mangane, fra Senegal
– Cheikh M’Bengue, fra Senegal (født i Frankrike)
– Mamady Sidibé, fra Mali
– Momo Sissoko, fra Mali (født i Frankrike)
– Cheik Tioté, fra Elfenbenskysten
– Adama Traoré, fra Elfenbenskysten
– Armand Traoré, fra Senegal (født i Frankrike)
– Djimi Traore, fra Mali (født i Frankrike)
– Moussa Sow, fra Senegal (født i Frankrike)
– Hassan Yebda, fra Algerie (født i Frankrike)

Mange suspekte arrangørland
Vi kan deretter se på hvilke heller tvilsomme land som har arrangert A- og aldersbestemte mesterskap opp igjennom, både EM og VM. Går vi først til A-lags VM, ser vi verdens første arrangør var Uruguay (1930). Siden har land som Brasil (1950), Chile (1962), Mexico (1970, 1986), Argentina (1978) og Sør-Afrika (2010) vært arrangører. I 2018 er det Russland som skal stå som arrangør, mens arabiske Qatar står som arrangør i 2022.

VM for U-20-lagene har kanskje hatt enda mer suspekte arrangørnasjoner. Først ut var Tunisia i 1977, fulgt av blant andre Mexico (1983), Sovjetunionen (1985), Chile (1987), Saudi Arabia (1989), Qatar (1995), Malaysia (1997), Nigeria (1999), De forente arabiske emirater (2003), Egypt (2009) og Colombia (2011).

Går vil til VM for A-lag har blant andre gamle Jugoslavia (1976) og Ukraina (2012) vært vertsnasjoner her. U-21-mesterskapet, som Israel i år skal arrangere, har (tidligere også U-23-mesterskap) vært holdt i gamle Ungarn (1974), Sovjetunionen (1976, 1980, 1990), gamle Jugoslavia (1978) og Romania (1998).

Nei til boikott!
Idrett har alltid hatt en samlende effekt, der en møtes for å hylle prestasjoner på tvers av nasjonale og religiøse skillelinjer. Der den som er best vinner, uavhengig av utenforstående faktorer. Der du ikke blir diskvalifisert for nasjonalitet, hudfarge, kjønn eller legning. Så hvorfor skal dette prinsippet plutselig kastes på bålet, med en gang det er Israel som får lov til å stå som arrangører?

Hva er det som får folk til å mene at Israel er mer verdt å boikotte, enn det mange av de verste tidligere arrangørlandene var? Som Sovjetunionen, hvor det var ulovlig å danne politiske partier, ytringsfriheten var ytterst begrenset og fanger ble torturert av KGB og politiet. Eller Saudi Arabia, der kvinner ikke en gang kan bruke motorsykkel som transportmiddel.

Jeg er generelt ingen tilhenger av boikott. Og jeg gleder meg til A-lags VM i Russland og Qatar, akkurat som jeg ser fram til U-21 EM i Israel. Kanskje er jeg svært uenig med både russiske og qatarske myndigheter – av og til også israelske myndigheter – på ulike punkter. Men boikott gjør ikke annet enn å ramme alle de uskyldige menneskene, som er med å stelle i stand turneringene vi får være vitner til. Og det er en tragedie for idrettsmyndighetene i de aktuelle landene, som ikke har noen ting med konflikter eller eventuelt manglende menneskerettigheter å gjøre, dersom de skulle bli dolket i ryggen av det internasjonale samfunnet.

Ikke minst er det trist for idretten, som et av verdens store samlingspunkter på tvers av politiske grenser, å skulle gjøre politikk ut av den.

Så derfor bør du være med å tegne deg opp på underskriftskampanjen til den britiske organisasjonen We Believe in Israel for det kommende U21-EM, uavhengig av din holdning til politiske beslutninger som Jerusalem måtte ta. For ett fotballmesterskap har ingenting med israelsk politikk å gjøre.



Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag