Da det ble en forbrytelse å være en jøde i Syria

Joseph Avraham Esses gir et innblikk i jødenes skjebne i Syria.

Ruinene av den sentrale synagogen i Aleppo etter pogromen i 1947. (Illustrasjonsfoto: Wikimedia Commons)
Ruinene av den sentrale synagogen i Aleppo etter pogromen i 1947. (Illustrasjonsfoto: Wikimedia Commons)
 
Støtter DU det jødiske folkets rett til et nasjonalt hjemland? Klikk her for å bli medlem av MIFF fra kun kr. 4,- per uke

Høsten 2019 skal MIFF utgi boken til Lyn Julius om hvordan jødene ble jaget og presset ut av den arabiske verden. Denne øyenvitneskildringen er gjengitt i et appendiks til boken. Les mer i MIFF-artikkelen Jødenes historie i Syria.

Michelle Devorah Kahn intervjuet  sin syriskfødte bestefar til et skoleprosjekt – og gjorde hans rystende fortelling til en dokumentar.

 

Det eneste som skulle til for å komme fra den ene enden av rommet til den andre, var et lite skritt forover. Med et par timers mellomrom gikk en mann forbi cellen hans og spyttet på ham. Det var ikke noe mat. Det var ikke noe vann. Det var ikke noe lys. Det var ingen trøstende ord, bare korte stunder da håpefulle tanker dukket flyktige opp i hodet hans. Fra 1948 til 1950 hadde bestefar én jobb: Han var fange – en dømt jøde.

Joseph Avraham Esses ble født 16. oktober 1919 i Aleppo i Syria. Faren hans var tekstilhandler, og han var det åttende av 14 barn. Selv om han hadde en lykkelig barndom – fylt av kjærlighet, latter og en overflod av Baklava – ble situasjonen snart verre, siden han bodde side om side med muslimsk-arabiske naboer. Dette var den tiden i livet han aldri snakket om – den tiden jeg var mest nysgjerrig på.

- Bli fastgiver til MIFF på 10 sekund! -

Så, i 2007, hadde jeg et prosjekt i klassen min. Jeg satte frem to stoler, rettet et kamera mot bestefar og intervjuet ham. Bestefar var en veldig lukket og forsiktig mann på denne tiden, og etter mye diskusjon og forhandling med ham begynte jeg å forstå hvorfor.

Han forklarte meg at da slutten av 1940-årene nærmet seg, ble alt forandret, og holdningen til det jødiske folk, som en gang var de muslimske arabernes «brødre og søstre», endret seg radikalt. Rundt opprettelsen av staten Israel eide og drev bestefar, som da var en ung voksen mann, sin egen butikk som solgte klær og småting (parfyme, eau de cologne, tilbehør osv.).

En kveld etter at han hadde stengt butikken gikk ham hjemover da tre unge muslimske menn stanset ham midt på gaten og begynte å slå ham med nevene og de primitive våpnene de hadde (kjepper, steiner osv.) og rope: «Vil du ha et land? Vil du ha et land? Her har du et land!»

Sammen med hele det jødiske samfunnet i Aleppo var han vitne til mange grusomheter. Venner og familiemedlemmer forsvant ofte og lot aldri høre fra seg og ble aldri sett igjen, eller ble slaktet ned midt på dagen så alle så det. Én episode med en jødisk familiemann som gjemte seg for muslimene førte til at de tre unge døtrene hans ble kidnappet fra markedet og holdt fanget i flere dager mens de ble torturert og til slutt drept. Noen dager senere ble de oppdelte likene deres levert hjemme hos familien i en sekk foran døren deres.

Det ble en forbrytelse å være jødisk, og bestefar ble dømt for det. Menn, kvinner og barn ble ofte hengt for denne forbrytelsen på byens torg mens araberne jublet. Bestefar var heldigere enn de fleste.

Han hadde opp gjennom årene etablert et sterkt, positivt forhold til både araberne og jødene (yrkesmessig og sosialt), og skrøt av at hans beste venn var sønnen til Syrias politisjef. Men med fare for å virke illojal var det ingen som hadde noe annet valg enn å legge til side sine personlige følelser til fordel for de politiske.

Min bestefar fikk altså lov til å leve, men han ble kastet i fengsel. Mange ble holdt der i dagevis, utsultet, torturert og ydmyket, overlatt til å stå i møkk og ekskrementer. Enda heldigere for ham var det at hans forhold til araberne gjorde at han ble sluppet fri om natten, men hver morgen ble han plassert i den samme fengselscellen igjen.

Familien hans visste ikke om tingene ville bli bedre, eller om de ville fortsette å bli verre, så den hadde ikke annet valg enn å reise. Sakte, men sikkert begynte han å organisere flukten til sine søsken og sin kjære mor.

En natt da han var det eneste gjenværende familiemedlemmet, skrudde Joseph på alle lysene i huset, satte radioen på full styrke, låste opp inngangsdøren og dro sin vei for alltid. Han flyktet over grensen til Libanon med falskt pass, der Philadelphia var oppført som fødestedet hans. Han etterlot seg alle sine kjære arvestykker, eiendeler, penger og minner. Da han krysset grensen trygt til Libanon, løp han ut av bilen, kysset bakken og begynte å synge en sang om frihet.

Dette var ikke noe lett intervju for meg å sitte igjennom. Det var den første, og kanskje den eneste, gangen i livet han hadde snakket om dette. De fleste i familien min visste ikke det jeg visste. Jeg visste at han led, og jeg visste at han var redd for at folk skulle få vite sannheten. Men jeg visste også at jeg hadde en plikt overfor stamfedrene mine og etterkommerne mine til å gjøre kjent hva som virkelig skjedde. Jeg begynte å intervjue andre familiemedlemmer og samle historier og fotografier. Til slutt hadde jeg en hel dokumentar om bestefars liv med tittelen Ettersøkt: Historien om Joseph Esses.

 

Michelle Devorah Kahn: «Tales of a Convicted Jew’s Escape from Syria».

National Post (Canada), 1. desember 2014.

 

https://nationalpost.com/opinion/michelle-devorah-kahn-tales-of-a-convicted-jews-escape-from-syria

Forrige artikkelSe direktesendinger fra AIPAC
Neste artikkelUSAs anerkjennelse av Golan som del av staten Israel
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Personsjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Conrad Myrland (f. 1979) er daglig leder og ansvarlig redaktør i MIFF. Han utviklet nettstedet på sin fritid fra januar 2001 til juli 2007. Fra august 2007 har Myrland arbeidet fulltid for MIFF. Myrland har utdannelse i økonomi og administrasjon fra Høgskolen i Stavanger og internett-studier ved Curtin University of Technology, Perth, Australia. I perioden 2001-2005 var han fungerende redaktør, deskansvarlig og journalist i lokalavisen Solabladet. Myrland har vært medarbeider for MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus siden 1995.