Hvem er Ariel Sharon?

Ariel Sharon ble født i Moshav Kfar M’lal i 1928, i det som den gang var det britiske mandatområdet Palestina. Her er en biografi om generalen og politikeren.

Ariel Sharon. (Foto: GPO)
Ariel Sharon. (Foto: GPO)
 
Støtter DU det jødiske folkets rett til et nasjonalt hjemland? Klikk her for å bli medlem av MIFF fra kun kr. 4,- per uke
Ariel Sharon døde på sykehus etter åtte år i koma 11. januar 2014.

Sharons foreldre het Dvora (Vera) og Smuel Scheinerman. De kom fra Russland. Faren var agronom og moren hadde i sin tid studert medisin. Ariel hadde en eldre søster, Dita. Foreldrene hadde store kunnskaper på mange felter, blant annet om russisk poesi. Huset var fullt av bøker. Men de hadde lite penger.

Moren arbeidet barbeint på moshaven (det er en slags friere kibbutz, hvor hver familie var mer selvstendig), på markene, i sitrushagen, med kyrne og geitene. Hun sparte nemlig pengene til utdanning for barna sine. Foreldrene tilhørte det som siden ble Arbeiderpartiet. Men fordi de viste selvstendige holdninger, var de ikke alltid populære på moshaven. – Ariel var i en periode medlem av den lokale varianten av AUF.

Militæret
Det var harde tider. Allerede i 1942 (som 14-åring) sluttet Ariel seg til Haganah, de jødiske selvforsvarsstyrkene. Og han gjorde en lysende karriere. Da uavhengighetskrigen startet i 1948, var 20-åringen bataljonssjef. Han ble såret under kampene for å åpne veien til Jerusalem, ved Latrun.

Ved krigens slutt fikk Ariel Sharon kommandoen over Golani-brigaden, en kjent eliteavdeling. I 1950 ble han sjef for den militære opplæringen i Israel. I 1951-52 ble han etterretningsoffiser i sentral- og nordkommandoen.

I 1952 trakk han seg fra daglig tjeneste og ble student på Det hebraiske universitetet i Jerusalem. Samtidig var han offiser i infanteriet i reservestyrkene.

I 1953 bad statsminister David Ben-Gurion ham om å sette opp en egen antiterror-avdeling. Det var nemlig et utstrakt terror inn i Israel fra Vestbredden, som Jordan okkuperte, og Gaza, som var styrt av Egypt. Sharon opprettet “Avdeling 101”. I 1954 ble avdelingen slått sammen med fallskjermstyrkene. I juli ble Ariel Sharon såret igjen.

Noe av oppfatningen om at Sharon er blodtørstig og hensynsløs, skriver seg fra måten han ledet denne avdelingen på. Mest kjent er en episode hvor han sprengte 40 hus i en landsby på Vestbredden. 69 sivile ble drept. Sharon har sagt at han trodde at de sivile hadde flyktet. – Taktikken hans virket. Terroren tok ikke slutt, men den ble begrenset. – Ariel Sharon, den gangen ennå i 20-årene, fikk varig virkning på kampmetodene i den israelske hæren.

I 1956 ble Sharon sjef for fallskjermstyrkene. Under krigen samme år ledet han styrken i en operasjon han er blitt sterkt kritisert for: Et angrep på Mitla-passet midt i Sinai før den israelske hovedstyrken kom fram dit. Det førte til store, israelske tap som mange mener var unødvendige. Men som leder for fallskjermstyrkene utviklet Sharon en taktikk og kampmetode som hæren fortsatte å bruke da han skiftet beite.

I 1957 begynte Ariel Sharon studier ved militærakademiet i England. I 1958-62 studerte han juss ved Det hebraiske universitetet og tok eksamen. Samtidig hadde han viktige militære oppdrag.

I 1964 ble han sjef for nord-kommandoen. På den tiden var det konflikt med Syria fordi syrerne forsøkte å lede vann vekk fra Jordan-elva slik at Israel ikke skulle kunne bruke vannet. Sharon gjennomførte aksjoner som stanset syrernes planer.

I 1966 ble Sharon general. I 1967, under Seksdagerskrigen, kommanderte han panserstyrkene fra reserven. Etter kraftige panserslag nådde hans styrker Suez-kanalen. Ett av slagene, ved Um Katef, er siden gått inn i klassisk militærlitteratur som et militært mesterstykke.

I 1969 ble han sjef før sør-kommandoen. Han var øverstkommanderende ved Suez-kanalen under den “utmattelseskrigen” som den egyptiske diktatoren, Nasser, gjennomførte.

I 1970 fikk han i oppdrag av forsvarsminister Moshe Dayan å gjøre slutt på terroren i Gaza. Metodene han brukte der, er også en del av bakgrunnen for beskyldninger om hensynsløshet. Men Sharon sier selv at han ikke drepte uskyldige sivile. Og de som starter krig, må regne med at krigen går begge veier. I hvert fall førte Sharons aksjoner til at Gaza var temmelig rolig i 15 år.

Yom Kippur-krigen
I juli 1973 søkte han avskjed fra hæren og trakk seg tilbake til sin bondegård i Negev. Men det varte ikke lenge. 6. oktober samme år, på Yom Kippur, gikk Egypt og Syria til angrep på Israel. Sharon ble innkalt som sjef for panserstyrkene. I begynnelsen av krigen fikk egyptiske styrker kontrollen med bredden på begge sider av Suez-kanalen. Sharon ledet kampene som førte til at israelske styrker igjen nådde Suez-kanalen, at noen kom seg over den i båt og fikk opprettet et brohode på den andre siden. Etter hvert ble brohodet utvidet. De egyptiske luftvern-rakettene ble ødelagt, slik at det israelske flyvåpenet kunne operere temmelig fritt. Etter hvert hadde Sharons styrker omringet den egyptiske hæren. Dette satte i gang en utvikling som i 1979 førte til fredsavtale med Egypt. (Det var en avtale Sharon riktignok stemte imot.)

I 1974 ble han valgt til medlem av Knesset og medlem av forsvarskomiteen. Men i slutten av året trakk han seg fra Knesset og dro tilbake til bondegården sin. Hensikten var å kunne beholde kommandoen over panserstyrkene (reserven), en stilling han ikke kunne ha hatt som medlem av Knesset.

I 1975 utpekte statsminister Yitzhak Rabin ham til forsvarsrådgiver. Sharon skulle hjelpe til med å få hæren på fote igjen etter en krig som gikk hardt ut over ryktet, særlig til toppsjiktet i hæren.

Det var Ariel Sharon som tok initiativet til å samle flere partier på høyresiden til Likud-partiet. Da Menahem Begin dannet regjering etter valgseieren i 1977, ble Sharon landbruksminister. Han ble medlem av “sikkerhetskabinettet”, en ministerkomite som arbeidet med forsvars- og sikkerhetssaker. Som landbruksminister tok han initiativet til i alt 230 bosetninger i Judea og Samaria (Vestbredden), i Gaza og på Golan.

I 1981 kom Begin tilbake som statsminister etter valget med svekket flertall. Ariel Sharon ble utpekt til forsvarsminister. Han inngikk den første strategiske samarbeidsavtalen med USA.

Libanon-krigen
I juni 1982 gikk Israel, under Sharons ledelse, til angrep på PLO i Libanon. Det endte med at lederskapet i PLO måtte flykte til Tunisia.

Den episoden under Libanon-krigen som er blitt mest kjent, er at kristne falangister gikk til angrep på palestinere i flyktningeleirene Sabra og Shatilla og drepte flere hundre. (Det er nevnt tall som er sterkt overdrevne.) Ingen har, så vidt vi vet, beskyldt Israel for å ha deltatt i dette. Men det har vært mange beskyldninger mot Israel i alminnelighet og Ariel Sharon i særdeleshet for å ha godtatt stilltiende og/eller ikke ha brydd seg tilstrekkelig om å stanse massakrene. En kommisjon som ble nedsatt i Israel for å granske saken konkluderte med at Sharon hadde et “indirekte ansvar” for det som skjedde, og fikk ham avsatt som forsvarsminister.

Sharon har selv alltid benektet noe ansvar. En bok skrevet av Robert M. Hatem forteller at det var Syria som stod bak gjennom dobbeltagenten Elie Hobeika. Han gikk for å være Israels mann, men var egentlig i Syrias tjeneste. Hatem var Hobeikas livvakt. Jeg vet ikke om noen egentlig kan bevise Hatems historie. Men den stemmer godt med det som er skjedd siden, da det er blitt klart at Hobeika var en nær venn av den nå avdøde diktatoren i Syria, Hafez al-Assad.

Hatem støtter Sharons versjon. Vi har flere ganger brakt en omtale av denne boken, sist på s. 7 i forrige nummer (5/2000). Se artikkelen Hobeika og massakrene i 1982.

I nr. 4/2000, på s. 16, brakte vi en artikkel under overskriften Libanon-krigen, en studie i skjev dekning. Der viser vi med sitater fra NRKs mann Odd Karsten Tveit, Helen Vogt i Norsk Telegrambyrå og en rapport fra Norsk Utenrikspolitisk Institutt (“Heradstveit-rapporten”) at det skjedde en bevisst forfalskning av nyheter fra Libanon-krigen i Norge, bl. a. i den forstand at det ble underslått at Israels aksjon hadde støtte av de fleste libaneserne, bl. a. de fleste shia-muslimene. At det var en slik støtte, ble siden bekreftet av Tveit og Vogt, da denne opplysningen kunne brukes mot Israel.

Libanon-krigen var et forsøk fra Sharons side på å hogge over den gordiske knuten i Midtøsten. Som Odd Karsten Tveit skrev i boka Nederlag om situasjonen høsten og vinter 1982/83: “Optimismen blant libaneserne var til å ta og føle på. PLO og syrerne var slått, og nå skulle libaneserne overta.” (S. 228).

Vi viser til artiklene Libanon-krigen – en studie i skjev dekning og Libanon-krigen, hva gikk galt?

Politiker
Som forsvarsminister hadde Sharon også en stor del av æren for å ha brakt tusenser av jøder fra Etiopia til Israel gjennom Sudan. Det sprakk da noen var løsmunnet.

I 1984 ble det satt opp en nasjonal samlingsregjering av Likud og Arbeiderpartiet. Det var først og fremst Ariel Sharon som fikk denne regjeringen til. En samlingsregjering er derfor ikke noe nytt for ham. Sharon var minister for Handel og industri i denne regjeringen.

I 1990-92 var han boligminister i Yitzak Shamirs regjering. Tross det israelske byråkratiet klarte han å få bygd et rekordstort antall boliger: 144.000 leiligheter ble bygd, 22.000 fornyet. Det skaffet tak over hodet til innvandrerne og til “gamle” israelere som hadde bodd i telt og andre uakseptable boformer.

I 1992-96 fungerte han som medlem av Knesset. Han var i forsvars- og utenrikskomiteen og i underkomiteen for etterretning.

Da Benjamin Netanyahu vant valget i 1996, ønsket han å holde Ariel Sharon utenfor regjeringen, kanskje fordi han fryktet at Ariel Sharon skulle være for sterk i forhold til ham selv. Men David Levy tvang gjennom at Sharon skulle få et departement. Netanyahu skapte da et nytt departement: Departementet for nasjonal infrastruktur. Det var ment å være lite og ubetydelig, men Sharon gjorde det til et viktig departement. Han ble bl. a. ansvarlig for økonomisk samarbeid med Jordan, Egypt og palestinerne. I løpet av denne tiden ble Ariel Sharon en nær venn av kong Hussein. Han inngikk bl. a. en avtale med Jordan om å dele vannet fra Jordan-elven, en avtale Israel ikke har vær til å gjennomføre pga. tørken.

I 1998 ble Sharon utnevnt til utenriksminister. Han var bl. a. med på forhandlingene i Wye som israelsk sjefsforhandler. Ifølge hans gode venn, journalisten Uri Dan, var det den første avtalen hvor det stod klart at Israel ikke skulle gjennomføre sin del av avtalen uten at palestinerne gjennomførte sin.

Da Binyamin Netanyahu tapte valget i mai 1999, trakk han seg som leder for Likud. Sharon var nestleder, og overtok ganske naturlig lederstillingen. I september samme år ble han valgt til leder.

Da Ehud Barak i desember utlyste nyvalg på statsminister, ønsket de fleste i Likud at Binyamin Netanyahu skulle være statsminiserkandidat. Men Netanyahu ville ikke da det kom til stykket, fordi han ikke samtidig fikk et valg på Knesset (Israels “Storting”). Sharon ble derfor Likuds kandidat og vant valget med 25 % overvekt.

En gigant
Sharon har en rekke ganger utført det man anså for umulig (bl. a. ved å stanse terroren i Gaza, ved krigen i 1973 og ved boligbyggingen fra 1990 av). Han har vært i og nær begivenhetenes sentrum i mange år.

Uansett hvordan det går med ham som statsminister, og uansett om man er enig men ham eller ikke: Han er en av gigantene i Israels historie. Og en av de mest kontroversielle. Det han sørger mest over, er kanskje at hans høyt elskede og dypt savnede hustru Lily ikke fikk oppleve dette. Hun døde av kreft i fjor.

Ariel Sharon har to sønner. Den ene, Omri, er en rådgiver for faren. Den andre heter Gilead. Han fikk tvillinger like før valget i 2001.

Ariel Sharon har hatt en litt svekket hørsel, trolig på grunn av all den støyen han er blitt utsatt for under et stort antall militære trefninger. Da han vant valget i 2003 var han ellers frisk og sprek, ifølge legeundersøkelser.

Etter Knesset-valget 28. januar 2003 fikk Ariel Sharon på ny i oppdrag å danne regjering, etter Likuds klare valgseier. Sharon ble presset til nyvalg på slutten av år 2002, etter at Arbeiderpartiet trakk seg fra regjeringssamarbeidet.

Ariel Sharon har ligget i koma etter at han fikk et hjerneslag i januar 2006.

Forrige artikkelSHARON: – Arafat skaper ustabilitet i regionen
Neste artikkelMassakrene i 1982
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Personsjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Odd Myrland var redaktør av MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus fra 1994 til 2016. I en enda lengre periode har han vært leder for MIFFs lokalforening i Stavanger. Fra 2016 fortsetter Myrland som redaksjonell medarbeider for MIFF. Før Myrland ble pensjonist hadde han en lang karriere som lærer, sist som lærer i økonomifag på Sola videregående skole. Han har også skrevet boken "Med ryggen mot havet", som tar for seg Midtøsten-konflikten frem til 1980-tallet. Tlf. 958 86 977/ 51 58 01 65 E-post: odd@miff.no
- Bli fastgiver til MIFF på 10 sekund! -