Konfliktens lærepenge

Hovedsakelig blir det gitt enn sosial – politisk forklaring på dette tilsynelatende paradokset. Israelerne er delt etter opprinnelsesland, om de bor i sentrale eller utkantstrøk eller om de tilhører den såkalte eliten eller ”vanlige” folk. Det er disse skillene i samfunnet som gjør at folk tenker ”venstre”, men stemmer høyre. De vil ha fred, men fortsetter å stemme Likud.

Men om vi ser på statistikken over hvor mange israelere som har blitt drept siden 1986 fiendtlige angrep, kan det virke som om det ligger rasjonelle forklaringer bak stemmemønsteret. Statistikken viser at disse 16 årene kan deles inn i fire klare perioder. Mellom 1986 og 1991, mens fredsprosessen var fastlåst, ble gjennomsnittelig 29 israelere drept årlig i fiendtlige angrep. Fra 1992 til 1996, mens Oslo-prosessen var i gang for fullt, ble gjennomsnittelig 86 israelere drept årlig. Fra 1997 til midten av 2000, perioden da Benjamin Netanyahu og Ehud Barak prøvde å gjennomføre forandringer i Oslo-prosessen, ble omtrent 40 israelere drept hvert år. Siden tilbaketrekkingen fra Libanon og siden Camp David og Taba innrømmelsene ble tilbudt palestinerne, har omtrent 300 israelere blitt drept hvert år i fiendtlige aksjoner.

Lærepengen av disse dataene er tydelig: En israelsk tilbaketrekking eller løfte om dette fører ikke til mindre blodsutgytelser. Det motsatte er tilfellet. Hver gang Israel trekker seg tilbake, øker volden. Hver gang Israel gir løfter om å trekke seg ut fra landområder, blir flere drept. Derfor ble langt færre israelere (og palestinere) drept under tidligere statsminister Yitzhak Shamirs styre sammenlignet med perioden til Yitzhak Rabin og Shimon Peres. Derfor ble også færre drept under Netanyahus periode som statsminister sammenlignet med Ehud Barak. Å gi landområder fra seg fører ikke til fred i Midtøsten. Det fører heller ikke til ro. Å gi fra seg landområder fører til at menneskeliv går tapt.

Dette betyr ikke at Israel ikke skal trekke seg ut fra landområder. Før eller senere, har Israel intet annet alternativ enn å trekke seg ut. Moral, demografi og internasjonalt press tvinger Israel til å trekke seg ut. Det er allikevel en ting Israel må ha klart for seg når landet planlegger en tilbaketrekking fra Vestbredden og Gaza. Tilbaketrekkingen vil ikke redusere terroren, men føre til en økning i denne. Den vil ikke føre til en reduksjon av penger som brukes til forsvaret, den vil heller ikke føre til at det blir fredelig i Israels byer. Tilbaketrekkingen vil snarere føre til mer vold og økt fare for krig.

I motsetning til politikerne forstår israelerne denne vanskelige situasjonen. Selv om de ikke har lest statistikken, innehar de fleste israelere en politisk fornuft som later til å være tatt ut fra statistikken. De forstår at selv om høresidens politikk ikke er langsiktig, så er venstresidens politikk farlig på kort sikt. De forstår at Israels største utfordring er å finne en måte som gjør at landet kan forlate Vestbredden og Gaza og samtidig redusere risikoen mest mulig.
Hvordan trekke seg tilbake fra områdene med livet i behold?

Det betyr at due-hauk paradokset ikke er et uttrykk for at israelerne er hysteriske og forvirret. Paradokset viser snarere at israelerne i dag er mer modne og klarsynte i dag enn noensinne. Når israelerne forteller meningsmålere at de vil ha en leder fra høyre som vil gjennomføre en venstre-politikk, sier de i realiteten at den farlige og viktige tilbaketrekkingen fra Vestbredden og Gaza må skje sakte, forsiktig, og med god dømmekraft. De sier at dersom det ikke skjer mens Israel viser styrke, vil det føre til at blodsutgytelsene når nye høyder. Det vil ryste Israel og true landets eksistens.

Artikkelen fortsetter under annonsen

 



Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag