Vestbredden består av et høydedrag som gir full oversikt over alle de store byene og strategiske målene langs Israels smale kyststripe. Dette bildet av Tel Aviv er tatt fra et område som kan bli en del av en framtidig palestinsk stat. Israel kan ikke risikere at terrorister fritt kan avfyre raketter ned mot de tettbefolkede områdene langs kysten.
Kraftverket i Hadera sett fra Vestbredden.
 Shimon Peres i «Tomorrow is Now» (1978)«Dersom en palestinsk stat blir etablert, vil den bli væpnet til tennene. I staten vil det være baser for de mest ekstreme terrorstyrker, som vil være utstyrt med skulderholdte panservern- og luftvern raketter, som ikke bare vil sette tilfeldig forbipasserende i fare, men også ethvert fly og helikopter som tar av i Israel og hvert kjøretøy som kjører langs hovedveiene på kystsletten.» |
Den første palestinske intifadaen – væpnet opprør – brøt ut i desember 1987. Etter noen år døde den langt på vei ut. Så kom Oslo-avtalen i 1993, og det palestinske selvstyret (PA) under ledelse av Yasser Arafat skulle avvæpne alle terrorgrupper og sørge for en fredelig utvikling. Men Arafat lot terrorgruppene drive videre. Det var en hovedgrunn til at det skar seg i forholdet mellom israelerne og palestinerne.
Sommeren og høsten 2000 ledet USAs president Bill Clinton forhandlinger som skulle ende med en varig fred. I stedet ble det ny intifada fra september 2000 av. Etter hvert begynte palestinerne å ta i bruk selvmordsbombere for alvor. Våren 2002 ble terrorangrepene trappet opp. I den verste måneden ble ca. 130 sivile israelere drept. Dersom dette hadde fortsatt, ville det blitt flere drepte sivile enn i Gaza-krigen – hvert år.
I april 2002, etter terrormåneden med 130 drepte, gikk den israelske hæren (IDF) til en stor aksjon på Vestbredden («Operasjon Forsvarsmur»). Målet var å få stanset terroren. Mange terrorister ble drept, mange arrestert. Deretter trakk IDF seg ut av de palestinsk-kontrollerte områdene på Vestbredden igjen. Arafats styrker skulle sørge for kontrollen.
Det ble en viss nedgang i terroren. Men forholdene ble på ingen måte akseptable. Arafat gjorde fortsatt ingenting for å stanse terroren. I juni 2002 ble 58 israelere drept. Israel ble derfor nødt til å sende hæren tilbake til Vestbredden. Og siden har den vært der i den forstand at den opererer fritt på Vestbredden og går inn der det trengs. Det blir satt opp faste og sporadiske kontrollposter, og en omfattende etterretning blir samlet inn med arrestasjon og forhør av folk som driver med og kan ha tilknytning til terror. Disse tiltakene reduserte terroren vesentlig, men den fortsatte fremdeles i noe mindre målestokk. Derfor ble israelerne til slutt nødt til å bygge sikkerhetsgjerdet («muren»). Med den er terroren nesten slutt.
En viss kontroll
Amerikanerne har trent opp en palestinsk sikkerhetsstyrke som i den senere tid har vist en viss vilje og evne til å kontrollere terrorgrupper. Derfor har Israel kunnet lette noe på restriksjonene og kontrollen enkelte steder på Vestbredden.
Men alt tyder på at dersom israelerne trekker seg ut av Vestbredden og oppgir sikkerhetskontrollen, vil terroren starte for fullt igjen, i samme skala som tidligere (tiervis eller hundrevis drept per måned).
Opprustning
Uten israelsk kontroll av grensene og det som foregår på Vestbredden, ville Hamas og andre terrorgrupper kunne ruste opp med et stort antall raketter. Da ville hele Jerusalem, hele Tel Aviv og nesten hele det området hvor israelere bor komme innen rekkevidde av samme sort terror som har vært fra Gaza. Og siden det dreier seg om store områder med tett befolkning, ville skadene være mye større. Israels internasjonale flyplass er blant de målene som lett kan rammes fra Vestbredden.
Så før det finnes en palestinsk regjering som virkelig gjør slutt på væpnede grupper utenom dens egne sikkerhetsstyrker, er det ikke mulig for Israel å trekke seg ut av Vestbredden.
Hovedkilde: En artikkel av Evelyn Gordon på jpost.com (Jerusalem Post) 8. januar 2009.
Hvilke mål kan bli rammet fra Vestbredden? De følgende målene kan bli rammet fra Vestbredden dersom palestinerne tar i bruk de samme raketter som de allerede angriper med fra Gaza-stripen: – 80 prosent av Israels sivilbefolkning. – Viktige sivile og militære flyplasser, inkludert Israels eneste internasjonale flyplass. – Viktige havner og marinebaser. – Vital infrastruktur (elektrisitet, vann og kommunikasjon) – Hovedveier og jernbanelinjer. – Viktige senter for sivil administrasjon og militære kommandosenter. |
