– «Okkupasjonen» er ikke problemet

– Palestinsk terror mot Israel har økt, ikke på grunn av Israels «okkupasjon», men som et resultat av at «okkupasjonen» i praksis har tatt slutt.

Efraim Karsh (Foto: Youtube/BESA)
Professor Efraim Karsh mener terrorisme har skapt Gazas økonomiske problemer. (Foto: Youtube/BESA)
 
Støtter DU det jødiske folkets rett til et nasjonalt hjemland? Klikk her for å bli medlem av MIFF fra kun kr. 4,- per uke

Det skriver den israelsk-britiske historikeren Efraim Karsh i en artikkel publisert mandag 4. juli på nettsiden til The Begin-Sadat Center for Strategic Studies (BESA).

Karsh er professor emeritus og grunnlegger av Midtøsten- og Middelhavsstudiet ved King’s College i London. Han arbeider også som professor ved Bar-Ilan universitetet i Ramat Gan i Israel, og som førsteamanuensis ved BESA.

Karsh innleder med å referere til noen uttalelser som kom fra israelere i dagene etter at to palestinske terrorister drepte fire israelere i et skyteangrep i Tel Aviv 8. juni.

– Mens blodet tørket på åstedet for den siste massakren i Tel Aviv, var byens ordfører raskt ute med å uttrykke empati med terroristenes motiver, skriver han.

Karsh siterer ordføreren slik: «Vi er kanskje det eneste landet i verden der en annen nasjon er under okkupasjon uten sivile rettigheter. Du kan ikke tvinge folk inn i en okkupasjons-tilstand og håpe at de vil konkludere med at alt er i orden.»

– Denne prognosen ble raskt fulgt opp av de vanlige israelske «håp-selgerne», fortsetter Karsh.

«Terroren vil fortsette så lenge det palestinske folket ikke ser noe håp i horisonten. Den eneste måten å håndtere terror på er ved å frigjøre det palestinske folket fra okkupasjonen», siterer han fra en lederartikkel i den venstreorienterte avisen Ha’aretz.

– Men det er nettopp dette Israel gjorde for tjue år siden, skriver han.

– Påstanden om at «okkupasjonen» har skylden for palestinsk terror motbevises av historien, dagens virkelighet og all logikk.

– Israel har praktisk talt ikke hatt noen kontroll over den palestinske befolkningen på Vestbredden og Gaza siden 1996. Forestillingen om at terror er en naturlig reaksjon mot okkupasjonen er ikke bare ubegrunnet. Den er det motsatte av fakta, mener Karsh.

 

Oslo 1-avtalen

I prinsipperklæringen for det palestinske selvstyret, også kalt Oslo 1-avtalen, som ble undertegnet i september 1993 i en offisiell seremoni i USAs hovedstad Washington, ble grunnlaget lagt for de palestinske selvstyremyndighetenes (PA) kontroll over hele Vestbredden og Gazastripen.

Ifølge avtalen skulle Israel og palestinerne forhandle seg fram til en permanent fredsavtale i løpet av de neste fem årene.

I mai 1994 hadde Israel fullført en tilbaketrekning fra Gazastripen (unntatt en liten strekning med noen få israelske landsbyer som ble evakuert i 2005), og fra Jeriko-området på Vestbredden.

– PLOs leder Yassir Arafat ankom 1. juli 1994 til Gaza i triumf, og kort tid etter tok det nyopprettede palestinske selvstyret, under Arafats ledelse, kontroll over dette området, fortsetter Karsh.

 

Oslo 2-avtalen

– Til tross for at PA gjorde en elendig jobb med å slå ned på palestinsk terroraktivitet, undertegnet Israel og PA 28. september 1995 en midlertidig avtale [i Taba, Egypt], kalt Oslo 2-avtalen. Ved utgangen av året hadde israelske styrker blitt trukket ut av Vestbreddens mest bebodde områder, unntatt Hebron (der omgrupperingen ble fullført tidlig i 1997). Den 20. januar 1996 ble det avholdt valg til den palestinske lovgivende forsamling, og kort tid etterpå ble den israelske sivile administrasjonen og det militære styret oppløst.

«Fra i dag finnes det en palestinsk stat,» erklærte Arafats israelske rådgiver Ahmad Tibi dagen etter valget.

– Denne livlige beskrivelsen ble gjentatt av den israelske miljøvernministeren Yossi Sarid, mens hovedarkitekten bak Oslo-avtalen, Yossi Beilin, erklærte at valget hadde medført at den politiske prosessen ikke kunne snus.

Beilin var lettet over at Israels okkupasjon av bebodde palestinske områder var avsluttet og sa: «Vi har blitt kvitt en tung byrde. Jeg trodde aldri på muligheten for en opplyst okkupasjon. Det var nødvendig å løfte vekk denne byrden for å unngå å bli en skyteskive for organisasjoner over hele verden som så på oss som undertrykkere.»

– Lykkerusen var fremsynt, skriver Karsh. Mens det geografiske omfanget av den israelske tilbaketrekningen var relativt begrenset (det overgitte landområdet utgjorde rundt 30 prosent av Vestbreddens territorium), var innvirkningen på den palestinske befolkningen revolusjonerende, fremholder Karsh.

 

Palestinerne styres av sine egne

– Med ett slag oppga Israel kontrollen over så å si alle de 1,4 million palestinske innbyggerne på Vestbredden. Etter den tid har nesten 60 prosent av dem vært under full palestinsk jurisdiksjon (i område A). Rundt 40 prosent bor i byer, landsbyer, flyktningeleirer og grender der PA utøver sivil myndighet, mens Israel har det altoverveiende ansvaret for sikkerheten, slik Oslo-2 avtalen la opp til (område B).

– Rundt to prosent av Vestbreddens befolkning – titalls tusener palestinske innbyggere – fortsetter å bo i områder der Israel har full kontroll (område C). Men også der håndhever PA «funksjonell jurisdiksjon», skriver Karsh.

– Siden begynnelsen av 1996, og særlig etter at PA fikk kontroll over Hebron i januar 1997, har 99 prosent av den palestinske befolkningen på Vestbredden og Gaza-stripen ikke levd under israelsk okkupasjon.

De hatefulle anti-israelske og anti-jødiske palestinske medier og skoler, og ustoppelige religiøse autoriteters oppvigleri til vold, er bevis på at det ikke har vært noen okkupasjon i disse årene.

– Det betyr at forestillingen om at terror er en naturlig respons på okkupasjon ikke bare er ubegrunnet, men det motsatte av sannheten, skriver han.

 

Mange israelere drept i palestinsk terror

Karsh viser også til at antallet drepte israelere i palestinsk terror har økt dramatisk etter at palestinerne fikk kontroll over Vestbredden og Gazastripen.

– 210 israelere ble myrdet av palestinere i terrorangrep i løpet av de første to og et halvt årene etter at Oslo-avtalen ble undertegnet i 1993, inntil regjeringen, som ble ledet av [det israelske] Arbeiderpartiet, kollapset i mai 1996. Dette antallet var nesten tre ganger så mange som hvert år i gjennomsnitt ble drept i de 26 foregående årene. Da ble bare en liten andel israelere drept i angrep som kom fra Vestbredden og Gaza-stripen.

Karsh skriver at årsaken til det relativt lave antallet terrorangrep i årene mellom 1967 og 1993 var Israels effektive mottiltak, befolkningens lave bevissthet om palestinsk nasjonalisme, og den dramatisk økte levestandarden som befolkningen erfarte under israelsk styre.

– Dessuten ble rundt to tredeler av ofrene i årene 1994 til 1996 drept innenfor den «grønne linjen» [våpenhvilelinjen fra 1967]. Det var nesten ti ganger så mange israelere som årlig ble drept i de foregående seks voldelige årene under det palestinske opprøret.

– I september 1996 trappet Arafat opp konflikten ved å vende tilbake til åpen vold. Han utnyttet åpningen av en ny utgang til en arkeologisk tunnel under Vestmuren, jødedommens helligste sted, for å slippe løs omfattende opptøyer der 17 israelere og rundt 80 palestinere døde.

 

Den andre intifadaen

Karsh nevner også terrorkrigen [den andre intifadaen] som Arafat startet i september 2000, kort tid etter at han hadde fått tilbud om en palestinsk statsdannelse av den daværende israelske statsministeren Ehud Barak.

– Fire år senere, da Arafat døde, hadde krigen hans – den blodigste og mest ødeleggende konfrontasjonen mellom israelere og palestinere siden 1948 – kostet 1.028 israelere livet i rundt 5.760 angrep. Det var ni ganger så mange som det årlige dødstallet før Oslo-epoken ble innledet.

– Av disse ble 450 mennesker (44 prosent) drept av selvmordsbombere, en strategi som omtrent var ukjent i årene før Oslo-avtalen. Til sammen har over 1.600 israelere blitt myrdet og over 9.000 skadet siden prinsipperklæringen ble undertegnet. Det er nesten tre ganger så mange døde som gjennomsnittet av de 26 tidligere årene.

Karsh beskriver også i artikkelen hvordan Gazastripen har blitt omdannet til en base for terrorister som utgjør en klar og vedvarende fare for israelere.

 

Viktige spørsmål

Mot slutten av artikkelen stiller han noen viktige spørsmål: – Dersom okkupasjonen faktisk var årsaken til terror, hvorfor var det da så lite terror mens Israel hadde full kontroll over Vestbredden og Gaza? Og hvorfor økte terroren dramatisk samtidig som utsiktene til en slutt på okkupasjonen økte? Hvorfor økte den til åpen krig etter at Israel ga tidenes mest dramatiske innrømmelser?

– Man kan argumentere at sannsynligheten er større for at fraværet av okkupasjonen – det vil si tilbaketrekningen av israelsk etterretning – har lagt til rette for at terroristkrigen kunne starte. Det var først etter Operasjon forsvarsskjold (Defensive Shield) i 2002 at sikkerheten ble forbedret og den palestinske terrorkampanjen ble (midlertidig) stanset.

– Det er ikke «okkupasjonen» som er ansvarlig for fraværet av «håp», men den århundre-lange palestinske avvisningen av jødenes rett til sin egen stat, slik den ble beskrevet i Folkeforbundets Palestina-mandat i 1922, og i De forente nasjoners delingsplan fra 1947. Så lenge denne avvisningen blir tolerert, ja til og med oppmuntret, vil ideen om palestinsk-israelsk fred forbli fantasi, konkluderer Karsh til slutt.

Forrige artikkelEgypt vil være vertskap for nye forhandlinger
Neste artikkelDro til Tempelhøyden for å minnes sin drepte datter
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Personsjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Geir Knutsen kom første gang til Midtøsten som FN-soldat i Libanon i 1984. Til sammen har han bodd i Libanon og Israel i over fire år. Han har vært medlem i MIFF siden 1988. Høsten 2013 begynte han i en deltidsstilling i MIFF og i full stilling fra januar 2016.
- Bli fastgiver til MIFF på 10 sekund! -