Bush: Araberne må få demokrati

6. november holdt president George W. Bush en stor politisk tale til National Endowment for Democracy i Washington. Jerusalem Post la ut hele talen. Her er noen punkter fra den, fritt gjengitt:

Reagan og Sovjet-kommunismen
I juni 1982 holdt president Ronald Reagan en tale i Westminster. Der erklærte han at historien var kommet til et vendepunkt. Han sa at Sovjet-kommunismen var mislykket, fordi den ikke respekterte sitt eget folk – folks kreativitet, talenter og rettigheter. President Reagan sa at Sovjet-tyranniets dager snart var talte, at frihet har en framdrift som ikke kan stanses.

Mange kritikere avviste talen. En europeisk avis skrev på lederplass at det er “vanskelig å være en sofistikert europeer og samtidig en beundrer av Ronald Reagan”. Mange observatører, på begge sider av Atlanteren, kalte talen “simplistisk” og “naiv”, og til og med farlig. I ettertid har vi jo fått se at Reagans ord var modige og helt riktige.

Tidlig på 70-tallet var det omtrent 40 demokratier i verden. Ved midten av tiåret hadde Portugal, Spania og Hellas hatt frie valg. Etter hvert kom det flere demokratier i Latin-Amerika. Frie institusjoner spredte seg i Korea, Taiwan og Øst-Asia ellers. I 1989 brøt alle kommunistdiktaturer i Sentral-Europa sammen. Nelson Mandela ble frigitt og siden valgt som president i sitt land. USA har vært en inspirasjon for undertrykte folk.

Da 1900-tallet sluttet, var det omtrent 120 demokratier i verden. Og jeg kan forsikre dere at flere er underveis. Ronald Reagan ville vært tilfreds, og han ville ikke vært overrasket. Det er ingen tilfeldighet at så mange demokratier er oppstått i en tid da verdens mest innflytelsesrike nasjon er et demokrati. USA har vært en inspirasjonskilde i kampen for frihet i mange land.

I mange land har et fritt marked og fri etableringsrett skapt en middelklasse med nok selvtillit til å forlange sine rettigheter. Ny teknologi har gjort det vanskeligere å sensurere sannheten.
Sett over tid ser vi klart at demokratier blir stadig sterkere, diktaturer blir svakere. På midten av 1900-tallet trodde noen at sentralstyrt planøkonomi var en rask vei til sosial styrke. Men velstand, sosial vitalitet og teknologisk framgang i et folk blir direkte bestemt av den friheten det har.

Artikkelen fortsetter under annonsen

[Bush nevner en rekke land som ennå ikke er demokratier, blant andre Cuba, Burma og Nord-Korea.] Kina har nå bruddstykker av frihet. En dag vil folket kreve ren og hel frihet. Kinas ledere vil til slutt oppdage at friheten ikke kan deles. Økonomisk frihet må føre til sosial og religiøs frihet.

Er frihet for alle?
I Midtøsten har demokratiet ennå ikke slått rot. Man kan stille seg spørsmålet: Er folkene i Midtøsten på en eller annen måte utenfor rekkevidden av frihet? Er millioner av menn, kvinner og barn dømt av historien eller kulturen til å leve i despotier? Skal de, i motsetning til andre, aldri få oppleve frihet, og ikke en gang har anledning til å velge friheten? Jeg for min del tror ikke det. Jeg tror at hvert menneske har evne og rett til å være fri.

Etter at Japan overgav seg i 1945, forsikret såkalte Japan-eksperter at demokrati “aldri vil virke” i det tidligere keiserriket. En annen observatør erklærte at utsiktene for demokrati i Tyskland etter Hitler i beste fall var usikre. For 74 år siden skrev The Sunday London Times at ni tideler av befolkningen i India er “analfabeter som ikke brydde seg et grann om politikk. Men da indisk demokrati stod på spill på 70-tallet, viste det indiske folket sitt engasjement for demokrati i en landsomfattende folkeavstemning som reddet deres styreform.

Gang på gang har observatører stilt spørsmål ved om ulike land eller folk er “modne” for demokrati, som om frihet er en belønning for å leve opp til vår vestlige standard for framskritt. Men det daglige arbeidet med demokrati er selve veien til framskritt. Det lærer oss samarbeid, fri utveksling av ideer, å løse konflikter på en fredelig måte.

Demokrati og Islam kan kombineres
Det må være klart for alle at Islam, religionen til en femdel av menneskeheten, kan forenes med demokratisk styre. Vi finner demokratisk framgang i mange områder hvor Islam er framtredende: Tyrkia, Indonesia, Senegal, Albania, Niger og Sierra Leone. Muslimske menn og kvinner er gode borgere av India og Sør-Afrika, av landene i Vest-Europa og av USA. Mer en halvparten av verdens muslimer bor i frihet i land som har en demokratisk grunnlov. De lykkes ikke på tross av sin religion, men på grunn av den. Islam er en religion som krever at den enkelte står til rette for sin moral, og oppmuntrer den enkelte til å møte Gud. En slik religion kan fullt ut forenes med rettighetene og ansvaret ved et fritt styre.

Midtøsten
Men Midtøsten er en utfordring. En rapport som nylig ble framlagt av arabiske vitenskapsmenn, sier at den globale demokratibølgen “nesten ikke har nådd arabiske stater”. Rapporten sier også: “Dette frihetsunderskuddet undergraver menneskelig utvikling og er et av de mest smertefulle uttrykkene for en politisk utvikling som har sakket akterut.”

I mange land i Midtøsten er fattigdommen dyp, og den sprer seg. Kvinner mangler rettigheter og er nektet skolegang. Hele samfunn har stagnert mens verden ellers går framover.

Noen land valgte militærdiktatur. De allierte seg med Sovjetblokken og tok total kontroll over politiske partier, medier og universiteter. Diktatorer i Irak og Syria lovte å vende tilbake til fortidens nasjonale ære. I stedet etterlot de seg en arv av tortur, undertrykkelse, elendighet og ruin.
Andre valgte teokratisk diktatur. Bak det religiøse språket ligger ambisjonen om absolutt politisk makt. Herskere som Taliban viser sin versjon av religiøs gudsfrykt i offentlig pisking av kvinner, hensynsløs undertrykkelse av enhver ulikhet eller uenighet og støtte til terrorister som væpner og trener folk som myrder uskyldige.

I stedet for hele tiden å se mot fortiden og skylde på andre for alt som er galt, trenger regjeringene i Midtøsten å konfrontere de virkelige problemene og tjene sine folks virkelige interesser. Ikke minst vil disse landene bli bedre når kvinner kan delta fullt ut.
Det finnes også positive utviklingstrekk i enkelte arabiske land. Vi kan nevne Marokko, Bahrain, Oman, Qatar, og at Jemen nå har et flerparti-system. Kuwait og Jordan har hatt valg på nasjonalforsamling.

Palestinerne
For det palestinske folket er den eneste veien mot uavhengighet og verdighet den demokratiske veien. De palestinske lederne som blokkerer og undergraver demokratiske reformer, og nærer hat og oppmuntrer til vold, er ikke ledere i det hele tatt. De er hovedhindringen for fred og for at det palestinske folket skal lykkes.

Ikke godta undertrykkelse
Seksti år hvor vestlige land har unnskyldt og tilpasset seg mangelen på frihet i Midtøsten, gjorde ikke noe for å øke vår sikkerhet. For i lengden kan ikke stabilitet kjøpes på bekostning av frihet. Så lenge Midtøsten fortsatt er et sted hvor friheten ikke blomstrer, vil det fortsatt være et sted med stagnasjon, bitterhet og vold til eksport. Med spredningen av våpen som kan bringe katastrofe til vårt land og til våre venner, vil det være uansvarlig å godta status quo.
Vi tror at frihet er naturens design, vi tror at frihet er historiens retning.

Dette var altså et referat av en tale president George W. Bush holdt 6. november.



Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Forrige artikkelVi er imot Geneve
Neste artikkelUSA velkommen i Irak
Odd Myrland var redaktør av MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus fra 1994 til 2016. I en enda lengre periode har han vært leder for MIFFs lokalforening i Stavanger. Fra 2016 fortsetter Myrland som redaksjonell medarbeider for MIFF. Før Myrland ble pensjonist hadde han en lang karriere som lærer, sist som lærer i økonomifag på Sola videregående skole. Han har også skrevet boken "Med ryggen mot havet", som tar for seg Midtøsten-konflikten frem til 1980-tallet. Tlf. 958 86 977/ 51 58 01 65 E-post: odd@miff.no