Da statsminister Sharon ringte president Bush dagen etter valget for å gratulere med seieren, sa Bush: «Jeg visste at du ønsket at jeg skulle bli gjenvalgt.»
[Bakgrunnen for det var nok ikke minst at dagen før valget ble det lekket til mediene at den britiske statsministeren Tony Blair støttet den demokratiske kandidaten, Kerry. Bush må nok ha opplevd det som litt av et dolkestøt fra en han betraktet som venn.] Alt tyder så langt på at Bush vil være like vennlig mot Israel i sin andre termin som han var i den første.
Sharon unnlot omhyggelig å gjøre noe som kunne tolkes som et forsøk på innblanding i valgkampen, som var en av de bitreste i historien. Men da Bush var gjenvalgt, skjulte han ikke at han var tilfreds.
Kerry
Sharon fryktet at dersom Kerry skulle bli valgt, ville den amerikanske presidenten gjenta alle de feil som president Bill Clinton gjorde ut fra de rådene han fikk fra venstreorienterte jøder i Israel og USA. Israelsk politikk og medier er preget av at realitetene [med hensyn til de palestinske holdningene] er erstattet med ønsketenkning.
Da de amerikanske mediene skapte inntrykk av at Kerry kom til å vinne, begynte liberale jøder i USA å fortelle at nå var det snart slutt på Sharons politikk overfor palestinerne. Israelske politikere spådde at når Bush ble slått, ville også Sharon-regjeringen falle om ikke så lenge.
To uker før valget sa noen av Kerrys folk til de sine israelske kolleger at «det vil bli et problem» når Kerry ble valgt, siden Sharon støttet Bush. Sharon fryktet for at hvis Kerry ble valgt, ville han sende en representant til Midtøsten [tidlig i valgkampen nevnte han tidligere president Jimmy Carter] og kreve mange innrømmelser av israelerne uten å ta hensyn til realitetene på palestinsk side, slik det skjedde i Clinton-perioden.
At Bush er valgt, sikrer en fortsatt vennlig dialog mellom regjeringene i Jerusalem og Washington.
