Det var Yitzak Rabin, statsminister fra Arbeiderpartiet og vinner av Nobels fredsspris, som i 1995 grunnla Ramat Shlomo. 20.000 jøder bor der allerede, uten at det har skapt noen store overskrifter. Det betyr at dette området antakelig vil være blant de områdene som vil forbli under israelsk kontroll ved en fredsløsning. – Samtlige israelske regjeringer har bygd i Øst-Jerusalem. De skiftende regjeringene i USA har vært uenige i det, men har aldri latt det bli noe krise-spørsmål. Man var enig om å være uenig.
Obama strammer inn
Men Obama-administrasjonen har strammet inn. I november 2009 møtte statsminister Netanyahu president Obama. Like etterpå annonserte Israel at de jødiske bosetningene i Gilo skulle utvides. Det førte til sterke reaksjoner i USA, og statsminister Netanyahu lovte at det ikke skulle gjenta seg. Men det gjorde det altså fire måneder senere, i mars 2010.
Uten forvarsel ble det kunngjort mens visepresident Jo Biden var i Israel på noe som skulle være en goodwill-tur. Biden har vært regnet som en av Israels beste venner. Det israelske innenriksdepartementet gjorde, som nevnt, kjent planer om å bygge 1600 leiligheter for ultra-ortodokse i Ramat Shlomo.
Ikke med vilje
At det finnes planer for jødisk utbygging i Øst-Jerusalem, er ingen hemmelighet. For den aktuelle planen ligger selve utbyggingen flere år fram i tid, så eventuelle fredsforhandlinger vil kunne endre på dette. Men å offentliggjøre det under Bidens besøk, ikke minst etter å ha lovt noen måneder før at noe slikt ikke skal skje, var en ordentlig tabbe. Og det er ikke rart at amerikanerne ble irriterte. Visepresident Biden opplevde det som en bevisst fornærmelse.
Vår kilde, sjefredaktør David Horovitz i Jerusalem Post, er helt sikker på at både statsminister Benjamin Netanyahu og innenriksminister Eli Yishai har rett når de sier at de ikke ante noe om at en slik offentliggjøring var i ferd med å skje. Netanyahu hadde ikke sørget for at det var opprettet systemer som kunne fortelle om og kontrollere den slags. «Slike ting kan hende i noen av de mest effektive og best drevne hierarkier. Og få vil beskrive den israelske regjeringen som en av disse,» skriver Horovitz.
Noe av det siste i verden Benjamin Netanyahu ønsker å gjøre, er å komme i konflikt med Biden. Det er ren udugelighet. Bare noen dager før hadde Netanyahu ringt ordføreren i Jerusalem, Nir Barkat, for å stanse noen planer han har hatt for den arabiske bydelen Silwan.
Dette er altså det israelerne har gjort galt: Å ha offentliggjort at det finnes planer for å bygge noen flere leiligheter flere år fram i tid i et område av Jerusalem som allerede er jødisk.
Bidens reaksjon
Biden ble i første omgang rasende, han opplevde det som et bevisst forsøk på å ødelegge hans oppdrag. Men da Netanyahu hadde kommet med en unnskyldning, og Biden ble fortalt at disse planene ikke skulle gjennomføres på flere år, roet han seg ned og gikk tilbake til det som var hovedhensikten med turen: Å berolige israelerne [i forhold til hva slags fred USA skal forsøke å få til med palestinerne].
Obama reagerer
Der kunne saken ha endt, skriver Horovitz. Men president Obama bestemte seg for å ta den videre etter at Netanyahu og Biden hadde skværet opp. Han gav utenriksminister Hillary Clinton beskjed om å ringe Netanyahu og komme med sterke krav. Forskjellige talsmenn for administrasjonen sa at Israel hadde fornærmet USA, og at dette truet med å undergrave selve grunnlaget for det tosidige forholdet mellom de to landene. Det var nå nødvendig at Israel demonstrerte at det føler seg forpliktet på dette.
General Petraeus sa til en senatskomité at konflikten mellom Israel og palestinerne svekker USAs stilling overfor moderate regimer i den arabiske verden. Israels holdninger er nesten et svik. Det snakkes om at Israel utsetter amerikanske soldater for økt risiko.
Fredsvilje?
At USA reagerte da planen ble offentliggjort, er som man kunne vente. Men det voldsomme sinnet er meget ødeleggende.
Mange israelere, antakelig de fleste, mener at statsministrene Rabin, Barak og Olmert har gått mer enn halvveis for å møte palestinerne til en varig fred. Når det ikke er blitt noe av det, er det fordi palestinerne har nektet og fremdeles nekter å godta at Israel har rett til å eksistere som en varig stat med jødisk flertall.
Obama mener tydeligvis at saken er annerledes. Og han stoler ikke på at statsminister Netanyahu vil gå like langt som tidligere statsministre har gått. Det gjør ikke alle israelere heller. Og noen israelere er villig til å gå ganske langt overfor palestinerne hvis det kan gi en amerikansk støtte som monner i forholdet til den absolutt største trusselen Israel står overfor, nemlig Irans atomvåpen.
Skadevirkninger
Men ingenting av dette kan rettferdiggjøre de ødeleggende reaksjonene Obama selv og hans administrasjon har kommet med i denne saken. Vi skal se på noe av det.
Den sterke bitterheten og de sterke ordene i den amerikanske reaksjonen har fortalt Abbas og andre arabere at de kan skjerpe kravene. Hvis USA tar deres parti, hvorfor skal de ta inngå kompromisser? Selv de moderate arabiske statene som Israel har inngått formell fred med, ønsker at Israel skal bli borte.
Det gjør også mer ekstreme arabere modigere. De regner med at vold mot Israel blir enda mer godtatt enn det har vært hittil. I løpet av få dager førte det til økt vold fra arabisk side i Gaza, Vestbredden, Øst-Jerusalem og Gamlebyen i Jerusalem.
USA opptrer ansvarlig og beskytter den frie verdens verdier. Europa opptrer svakt og kortsiktig, og er altfor ofte villig til å kapitulere. Å støtte Israel er en viktig del av denne kampen. Svikter USA Israel, gir det opp disse verdiene. Men det vil ikke føre til noen lettelse. Den islamistiske fiendtligheten mot Vesten i alminnelighet og USA i særdeleshet vil bare finne nye konfliktpunkter [som vi for eksempel har sett med Muhammed-tegningene].
Ved å blåse opp en konflikt som kunne håndteres og var blitt håndtert, har Obama oppmuntret Israels fiender og fått enda flere av Israels stadig mindre flokk av venner til å vende seg mot Israel. Inkludert en del av den jødiske befolkningen i USA.
Kilde: En artikkel av sjefredaktøren i Jerusalem Post, David Horovitz, på jpost.com 19. mars 2010.
