På dagsrevyen fra IBA 2. februar 2012 ble Dan Gillerman intervjuet. Han har vært Israels FN-ambassadør. Han ble spurt om hva som har gått galt med hensyn til fredsprosessen mellom Israel og palestinerne.
En grunn er at prosessen har vært altfor offentlig. [Det fører til at ekstreme folk motarbeider prosessen og ofte klarer å stanse den.] Det har vært altfor mange taler. Det er to ting i livet man ikke bør gjøre i offentlighet: ”Make love and make peace (praktisere kjærlighet og skape fred).” Gillerman mener at først bør USA og Israel bli enige, så bør Europa komme inn i bildet. Deretter kan forhandlingene med palestinerne starte for alvor.
Obama krevde mer enn palestinerne
Han synes at president Obama har opptrådt amatørmessig, naivt og svakt. Han startet dårlig med å forlange en total stopp i all bygging i jødiske bosetninger. Den amerikanske presidenten bør aldri noen gang forlange noe som han ikke er sikker på at han kan få. I dette tilfellet stilte den amerikanske presidenten krav til Israel som var mer omfattende enn noe palestinerne selv hadde forlangt av Israel gjennom mange år med forhandlinger.
Dermed var situasjonen låst. Palestinernes president, Mahmoud Abbas, har sagt at amerikanerne jaget palestinerne opp i et tre og stakk av med stigen. For den palestinske presidenten kan ikke være mindre palestinsk enn den amerikanske presidenten. Derfor har palestinerne ingen grunn til å forhandle med Israel. For amerikanerne krever mer av Israel enn palestinerne selv har gjort gjennom forhandlinger i mange år. Hva er det da å forhandle om?
Fryse bosetninger?
Gillerman ble spurt om hva han mente om det amerikanske kravet om å fryse utbygging i bosetninger. Han svarte at da Israel hadde gjennomført en slik byggestans i ti måneder, bad den amerikanske presidenten Israel om å forlenge den i 60 dager. Det synes han Israel burde gjort. Men Gillerman hadde nok ikke stor tro at det ville ha ført til noe gjennombrudd.
Offentliggjøre uenighet
I mange år har det vært uenighet mellom Israel og USA på en rekke felter. Det kjenner Gillerman godt til, han har arbeidet ikke minst med nettopp det. Men tidligere presidenter har (stort sett) opptrådt slik venner gjør: Man toner ned motsetninger overfor resten av verden og behandler dem diskret.
Obama har (i perioder) gjort motsetningene mellom USA og Israel meget kjent. Gillerman tror at Tyrkia, Iran og andre land, ikke ville ha opptrådt så fiendtlig mot Israel som de har gjort hvis de hadde følt at USA hadde en sterk president og at båndene mellom USA og Israel fremdeles er sterke.
Nå forsøker president Obama å rette på noe av dette. Gillerman håper at det ikke er for seint. Og uansett: Skal det bli noen framgang, må det skje i det stille, ikke i store konferanser med offentlige uttalelser som låser det hele fast.
