20. januar 2013 kom president Barack Obama på besøk til Israel. Samme dag hadde Herb Keinon en artikkel i Jerusalem Post. Der siterer han Dore Gold en del. Noen hovedsynspunkter:
Hvis bare Israel gir litt til
Da Obama ble president i januar 2009, var oppfatningen i Washington at det manglet bare ganske lite på at en avtale mellom Israel og palestinerne var i boks. I praksis var det da Israel som skulle stå for de innrømmelsene som skulle gjøre at man kunne nå fram til en varig fred. – Den senere utviklingen [mange vil si det som skjedde før 2009 også for dem som ville se det] viser at det ikke er så enkelt. [Palestinerne forlanger «rett til å vende tilbake», noe som gjør fred helt umulig.]
Iran og palestinerne
Da statsminister Benjamin Netanyahu besøkte Obama i mai 2009, sa presidenten at hvis det ble framgang på «det palestinske sporet», ville det bli lettere å samle den arabiske verden til støtte for arbeidet med å forhindre Iran i å få atomvåpen. Netanyahu sa det motsatte: Hvis Iran fikk arbeide fritt med sitt atomprogram, ville de stå sterkt og støtte en uforsonlig holdning fra palestinernes side. Hvis Iran blir svekket, vil det bli lettere å få palestinerne med på laget.
[Saudi-Arabia har sagt rett ut at det ikke er noen sammenheng mellom Irans atomprogram og palestinerne. Iran må stoppes uavhengig av forholdet til palestinerne, det er en egen sak.]
Nå er forskjellen i syn mellom USA og Israel vesentlig mindre enn i 2009, og man gjør vel ingen noen urett ved å si at amerikanerne har fått mer forståelse for Israels oppfatninger. Men noen av disse motsetningene ligger der ennå, selv om det er i mindre grad.
Det muslimske brorskapet
Keinon siterer generalmajor Aviv Kochavi, leder for israelsk etterretning. Det muslimske brorskapet har fylt maktvakuumet overalt i regionen, i Egypt, Tyrkia, Gaza, Tunisia, Marokko og Libya, blant annet.
Det skillet som før var mellom religiøst og sekulært, blir nå mer utydelig. Religionen – de islamske lovene – skal gjennomtrenge hele samfunnet. Følelsen av at Israel er noe fremmed og fiendtlig øker i de arabiske landene. Faren som ligger i det, kan ikke overvurderes. Selv om det finnes islamister som kan ha et forhold til Israel som til en viss grad er pragmatisk på kort sikt, blir mulighetene for at Israel kan normalisere sine forbindelser med naboene mørkere og mørkere jo større plass islamismen får i de forskjellige landene.
Obama derimot holder fast på noen av sine vrangforestillinger. Han sa i et intervju med Kanal 2 i israelsk TV at Israel må bli i stand til å «snakke til den arabiske gaten», altså vanlige arabere, mannen i gata. Etter israelsk oppfatning forteller det om en mangel på virkelighetsorientering. Israelerne mener at det finnes ingenting Israel kan gjøre som får Israel til å bli godtatt av Det muslimske brorskapet som en varig stat.
[Forhåpentligvis vil besøket styrke båndene mellom Israel og USA ytterligere, og ikke hindre Israel i nødvendige tiltak for å sikre at jødene fortsatt har en stat hvor de har kontrollen.]
