Når vi leser kilder som er negative til Israel, støter vi ofte på historier om at jødiske bosettere har brukt vold mot palestinere. Noen ganger er anklagene støttet av vitner fra Vesten, for eksempel fra «ledsagerprogrammet» til Kirkens Nødhjelp.
Det som regnes som noe av det verste, er såkalte «prislapp»-angrep («price tag»), hvor jøder angriper arabere som straff for noe den israelske regjeringen har gjort, for eksempel å rive en jødisk «utpost» eller lignende. Altså arabere (palestinere) skal straffes for noe ikke de selv, men den israelske regjeringen, har gjort. Slike ting kan verken vi i MIFF eller noen andre anstendige mennesker forsvare.
Nå skal vi imidlertid gjøre noe vi i MIFF sjelden gjør: Vi skal la bosetterne selv komme til orde. Det følgende stoffet er, gjengitt med våre ord, fra en artikkel utgitt av Tazpit, et nyhetsbyrå som sokner til bosetterne. Så får man ta det for hva det er: Bosetternes versjon, som også fortjener å høres av og til.
Falsk anklage
Torsdag 21. februar 2013 fikk politiet en rapport fra landsbyen Kusra på Vestbredden. Noen hadde satt fyr på seks biler. Et blått israelsk identitetskort var funnet på stedet. Mediene offentliggjorde at det jødiske samfunnet Aish Kodesh, som ligger i nærheten, var ansvarlig for ødeleggelsen, og at det var et «prislapp»-angrep fordi israelske myndigheter hadde ødelagt noen jødiske hjem i en «ulovlig bosetning».
En talsmann for det jødiske samfunnet benektet at noen jøder hadde gjort dette. Politiet forhørte flere av innbyggerne i den arabiske byen. Det de sa, stemte ikke med det de tekniske sporene viste. Identitetskortet viste seg å tilhøre en israelsk soldat, men han hadde vært i landsbyen flere dager før hærverket skjedde.
Etterforskningen til politiet konkluderte med at det var arabiske innbyggere i den arabiske landsbyen som hadde utført hærverket, for at man skulle kunne legge skylda på jødene.
Den jødiske talsmannen sier til Tazpit at de siste månedene har jødene i området daglig blitt angrepet av hundrevis av arabiske vandaler. De ødelegger eiendom og avlinger, kaster steiner og brannbomber mot jødenes hjem. Det fører til store økonomiske tap for jødene. Arabere forsøker hele tiden å provosere, og deres versjon blir i utgangspunktet trodd uten at det blir kontrollert.
Hensikten er at araberne skal kunne ta kontroll over statsjord i området og en generell PR-gevinst i forhold til jødene på Vestbredden. Det israelske forsvaret er ikke til stede i så stor grad at de jødiske bosetterne føler seg trygge.
Som sagt: Dette var bosetternes versjon et bestemt sted på Vestbredden. Det svaret norske Israel-fiender automatisk vil gi, er at jøder ikke har noe i dette området å gjøre, problemet er løst når de kommer seg vekk.
Til det svarer israelerne at ifølge våpenhvile-avtalen fra 1949 og senere avtaler skal man forhandle om hvor grensen skal gå. Blant annet ønsker palestinerne en korridor mellom Vestbredden og Gaza, altså å få en del av Israel. Når det skal være en utveksling av landområder, er det for enkelt å si at alle jøder som bor på Vestbredden er ulovlige. Løsningen er å få på plass en fredsavtale med klart definerte grenser og straff for lovbrudd – begge veier. Det er mulig når araberne oppgir sitt krav om «rett til å vende tilbake».
