Israelske bosetninger og folkeretten – hva svarer Israel?

Her er den israelske statens offisielle forklaring og juridiske argumentasjon for israelske bosetninger på Vestbredden.

Utkanten av Israels tredje største bosetningsblokk, Ma'ale Adumim, som ligger i nærheten av Jerusalem. (Foto: Decode Jerusalem)
Utkanten av Israels tredje største bosetningsblokk, Ma'ale Adumim, som ligger i nærheten av Jerusalem. (Foto: Decode Jerusalem)
Er MIFF et viktig KORREKTIV til demoniseringen av Israel? Hvis du svarer JA, klikk her og bli medlem av MIFF.

Fredag 23. desember 2016 vedtok FNs sikkerhetsråd en resolusjon som sier at israelske bosetninger på Vestbredden og i den østlige delen av Jerusalem “ikke har juridisk gyldighet og utgjør et klart brudd på folkeretten”.

Norske og internasjonale organisasjoner, politikere, “Midtøsten-eksperter” og norske- og internasjonale medier omtaler ofte israelske bosetninger på Vestbredden som ulovlige.

Israelske myndigheter er ikke enige i FN-vedtaket og omtalen av bosetningene. De mener israelske bosetninger på Vestbredden er lovlige ifølge folkeretten. På hvilket grunnlag kan de hevde det? Hva er den israelske statens juridiske begrunnelse for å tillate jøder å bygge og flytte til israelske bosetninger på Vestbredden?

Svaret finner vi på det israelske utenriksdepartementets nettside. Artikkelen Israeli Settlements and International Law (Israelske bosetninger og Folkeretten), datert 30. november 2015, har svaret og argumentene som vi svært sjeldent får presentert andre steder:

Forsøkene på å fremstille jødiske landsbyer på Vestbredden som ulovlige og «kolonier» ignorerer sakens kompleksitet, landområdets historie, og sakens unike juridiske omstendigheter.

Den historiske bakgrunnen

At det bor jøder i de gamle jødiske kjerneområdene Judea og Samaria blir ofte fremstilt som et moderne fenomen, men faktum er at det jødiske nærværet i dette området har eksistert i flere tusen år og ble anerkjent som folkerettslig lovlig i Palestinamandatet som ble vedtatt av Folkeforbundet i 1922. Mandatet la grunnlaget for etableringen av en jødisk stat i det jødiske folkets gamle hjemland.

Mandatet anerkjenner «den historiske forbindelsen det jødiske folket har med Palestina» og «begrunnelsen for å rekonstruere deres nasjonale hjemland». Dette kommer tydelig fram i artikkel 6 som lyder slik: «Administrasjonen av Palestina, mens den sikrer at rettighetene og stillingen til andre deler av befolkningen ikke blir skadet, skal legge til rette for jødisk immigrasjon under passende forhold, og skal oppmuntre, i samarbeid med Jewish Agency som nevnt i artikkel 4, til tett bosetting av jøder i landet, inkludert på statseid land som ikke er nødvendig for allmennheten.»

Noen jødiske samfunn, som for eksempel i Hebron, har eksistert gjennom århundrene med ottomansk styre, mens jødiske samfunn som for eksempel Neve Yaakov, nord for Jerusalem, Gush Etzion-blokken i det sørlige Judea, og samfunnene nord for Dødehavet, ble etablert under britisk mandatstyre før staten Israel ble opprettet, og i samsvar med Folkeforbundets mandat.

Mange av dagens israelske bosetninger er faktisk blitt reetablert på land som var hjemsted for jødiske samfunn i tidligere generasjoner, som et uttrykk for det jødiske folkets dype og evige historiske forbindelse til landet. Dette [området] er den jødiske sivilisasjonens vugge og der viktige hendelser beskrevet i den hebraiske bibelen fant sted. Et betydelig antall er lokalisert på steder der tidligere jødiske samfunn med vold ble tvunget vekk av arabiske militærstyrker eller militser, eller slaktet ned slik tilfellet var med det urgamle jødiske samfunnet i Hebron i 1929 [Hebron-massakren].

De eneste myndighetene som gjennom mer enn ett tusen år har forbudt jøder å bo i disse områdene, var de jordanske okkupasjonsmyndighetene. I løpet av de 19 årene mellom 1948 og 1967, da Jordan styrte området, bestemte de at salg av land til jøder var en forbrytelse som ville bli straffet med døden. Jødenes rett til å etablere hjem i disse områdene, og den private juridiske eiendomsretten til land som hadde blitt kjøpt opp, kunne ikke juridisk bli gjort ugyldig av den jordanske okkupasjonen. Den kom som et resultat av landets ulovlige militære invasjon av Israel i 1948, og ble aldri anerkjent som lovlig. Disse rettighetene og kravene forblir gyldige inntil i dag.

Kort sagt: Forsøket på å fremstille de jødiske samfunnene på Vestbredden som et slags nytt «koloniseringssamfunn» på et område som tilhører en suveren stat, er både falskt og politisk motivert. Jerusalem og Vestbredden har opp gjennom historien aldri vært underlagt en palestinsk-arabisk suverenitet. Kjernespørsmålet er jødenes rett til å bo i sitt gamle hjemland, ved siden av palestina-arabiske samfunn, i et uttrykk for begge folkenes forbindelse til dette landet.

Folkeretten på Vestbredden og Gazastripen

Internasjonal humanitærrett eller lovene om krigens folkerett forbyr flytting av deler av en stats befolkning til en annen stats område som landet har okkupert som et resultat av å ha brukt væpnet makt. Dette prinsippet, som gjenspeiles i artikkel 49, punkt 6 i den fjerde Genévekonvensjonen fra 1949, ble skrevet like etter den andre verdenskrig, og som et svar på bestemte hendelser som fant sted i løpet av krigen.

Røde Kors bekrefter i de offisielle kommentarene til konvensjonen at prinsippet hadde til hensikt å beskytte den lokale befolkningen fra å bli forflyttet med tvang, inkludert det å true dens egen eksistens som en rase, slik det skjedde ved den tvungne folkeforflytningen i Tsjekkoslovakia, Polen og Ungarn før og under krigen. Til forskjell fra spørsmålet om den fjerde Genevekonvensjonen kan komme til anvendelse i landområder som Vestbredden, der det tidligere ikke har vært noen rettmessige og anerkjente myndigheter, er det en kjensgjerning at i dette tilfellet etablerer jøder hjem og samfunn i sitt gamle hjemland – og ved siden av palestinske samfunn – på fullstendig frivillig grunnlag. Det vil si at bestemmelsene i artikkel 49, punkt 6 – om folkeforflytning ved tvang – ikke kan gjelde for jøder som selv ønsker å flytte [til Vestbredden] og bosette seg der.

Den tidligere amerikanske visedirektøren i det amerikanske utenriksdepartementet, jusprofessor Eugene V. Rostow, skrev følgende i en artikkel publisert i The New Republic i 1990: «Jødenes rettigheter til å bosette seg i området er på alle måter like store som den lokale befolkningens rettigheter til å bo der». Bestemmelsene i artikkel 49, punkt 6, om tvungen folkeforflytning til okkuperte og suverene områder, skal ikke bli tolket som et forbud mot at personer frivillig returnerer til byer og landsbyer som de, eller deres stamfedre, med makt var blitt tvunget til å forlate. Den forbyr heller ikke at individer flytter til landjord som ikke har vært under lovlig kontroll av en stat og som ikke er underlagt privat eiendomsrett.

Når det gjelder dette temaet så bør det legges til at israelske bosetninger på Vestbredden bare har blitt etablert etter grundige undersøkelser, og under israelsk høyesteretts overoppsyn, med den hensikt å sikre at ingen bosetninger blir etablert ulovlig på privateid land.

Bosetningene bryter ikke med bestemmelsene i Genévekonvensjonens artikkel 49, og de utgjør heller ikke et «alvorlig brudd» på den fjerde Genévekonvensjonen, eller «krigsforbrytelser» slik noen hevder. Faktum er, også ifølge tolkningen om at disse samfunnene er i uoverensstemmelse med artikkel 49, at forestillingen om at bosetningene utgjør et «alvorlig brudd» eller en «krigsforbrytelse», bare ble inkludert i tilleggsprotokollene til Génevekonvensjonen i 1977 – som et resultat av politisk press fra de arabiske statene. Ledende stater, inkludert Israel, har ikke ratifisert disse tilleggene, og de utgjør ikke vanlig folkerett.

Ifølge juridiske begreper er Vestbredden mest korrekt ansett å være et område med konkurrerende krav som bør løses i fredsforhandlinger. Faktum er at både den israelske og den palestinske siden har forpliktet seg til å følge dette prinsippet. Israel har gyldige krav til eierskap i dette området, ikke bare basert på den historiske jødiske forbindelsen til, og lange tilstedeværelsen i området. Det angis som en del av den jødiske staten ifølge Folkeforbundets mandat. Kravet er også gyldig ut fra Israels anerkjente og juridiske rett til sikre grenser, og fordi territoriet ikke var anerkjent å tilhøre en annen suveren stat, og at det kom under israelsk kontroll på grunn av en selvforsvarskrig.

Samtidig anerkjenner Israel at palestinerne også gjør krav på dette området. Det er årsaken til at de to partene har blitt enige om å løse alle utestående konflikter, inkludert framtiden til bosetningene, i direkte tosidige forhandlinger. Israel overholder fortsatt denne forpliktelsen.

Israelsk-palestinske avtaler

De tosidige avtalene som har blitt undertegnet mellom Israel og palestinerne, og som styrer forholdet mellom dem, inneholder ingen forbud mot bygging eller utvidelse av bosetninger.

Tvert om, det er uttrykkelig spesifisert at striden om bosetninger er reservert for sluttstatusforhandlinger. Det betyr at begge partene er enige om at dette temaet bare kan løses sammen med andre sluttstatussaker, som for eksempel grenser og sikkerhet. Faktisk har partene uttrykkelig blitt enige – i den israelsk-palestinske midlertidige avtalen fra 1995 [Oslo 2-avtalen] – om at de palestinske selvstyremyndighetene ikke har noen jurisdiksjon eller kontroll over bosetninger eller israelere, og at bosetningene ligger under eksklusiv israelsk kontroll i påvente av en permanent avtale.

Det har kommet påstander om at forbudet, som er beskrevet i den midlertidige avtalen (artikkel 31, punkt 7) mot ensidige tiltak som kan endre Vestbreddens og Gazas status, er å forstå som et forbud mot bosetningsaktiviteter. Denne påstanden er ubegrunnet. Partene ble enige om at dette forbudet skulle forhindre at den ene eller den andre parten tar skritt som går ut på å endre territoriets juridiske status (som for eksempel annektering eller ensidig erklæring om opprettelse av en stat), i påvente av resultatet av sluttstatusforhandlinger. Dersom dette forbudet også skulle gjelde for byggevirksomhet – tatt i betraktning at bestemmelsene gjelder begge parter – vil det føre til den tvilsomme tolkningen at ingen av partene har lov til å bygge boliger for å dekke behovene i deres respektive samfunn inntil sluttstatusforhandlinger blir avsluttet med et godt resultat.

I denne forbindelsen er det verdt å merke seg at den israelske regjeringens vedtak i 2005 om å avvikle alle bosetningene på Gazastripen, og noen bosetninger på den nordlige delen av Vestbredden, var ensidige israelske tiltak og ikke en avtaleforpliktelse.

Konklusjon

– Forsøkene på å fremstille jødisk bosetting i de historiske områdene Judea og Samaria (Vestbredden) som ulovlig og «kolonialistisk» av natur, ignorerer områdets historie og sakens kompleksitet og unike juridiske omstendigheter.

– Jødiske samfunn i dette området har eksistert fra uminnelige tider, og er et uttrykk for det jødiske folkets dype røtter til landet. Dette er det jødiske folkets vugge, slik det ble bekreftet av Folkeforbundet gjennom Palestinamandatet, og som jødene eller deres forfedre ble fordrevet fra.

– Forbudet i den fjerde Genévekonvensjonen mot å forflytte sivile med makt til den okkuperende statens territorium, var ikke tilsiktet å gjelde for omstendigheter med frivillig jødisk bosetting på Vestbredden, på lovlig ervervet land som ikke har tilhørt et tidligere lovlig styre, og som var utpekt som en del av den jødiske staten, ifølge Folkeforbundets mandat.

– Tosidige israelsk-palestinske avtaler stadfester spesifikt at bosetninger er underlagt israelsk kontroll i påvente av resultatet av fredsforhandlinger, og de forbyr ikke byggeaktivitet i bosetningene.

– Israel er fortsatt forpliktet til fredsforhandlinger uten forhåndsbetingelser for å løse alle utestående stridstemaer og konkurrerende krav. Landet fortsetter med å oppfordre den palestinske siden om å svare på samme måte. Det er å håpe at slike forhandlinger vil resultere i enighet om en sikker og fredelig avslutning [av konflikten], og som vil gjenspeile jødenes og palestinernes forbindelser til dette historiske landet.

Denne videoen fra StandWithUs handler om massakren på jøder i Hebron i 1929.

Relaterte artikler:

NRK avslørte bosetningenes relative størrelse

Feil, på feil, på feil

Krav om jøderent Judea og Samaria er etnisk rensing

Hvorfor fortsetter Israel å bygge?

DEL
Forrige artikkelWilly David Ekre i MIFF Østfold: Fordelene ved handel mellom Norge og Israel
Neste artikkelPartikollega om korrupsjonsanklagene: – Netanyahu-æraen nærmer seg slutten
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Personsjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Geir Knutsen kom første gang til Midtøsten som FN-soldat i Libanon i 1984. Til sammen har han bodd i Libanon og Israel i over fire år. Han har vært medlem i MIFF siden 1988. Høsten 2013 begynte han i en deltidsstilling i MIFF og i full stilling fra januar 2016.