– Hvorfor område C er livsviktig for Israel

Generalmajor Gershon Hacohen mener at Israel må beholde C-området på Vestbredden.

Den israelske bosetningen Nof Zion på Vestbredden. (Foto: Decode Jerusalem)
Den israelske bosetningen Nof Zion på Vestbredden. (Foto: Decode Jerusalem)
Denne artikkelen er en gave til deg fra medlemmene i Med Israel for fred (MIFF). Hvis også du blir medlem, kan vi nå ut med sannheten om Israel til enda flere. Er du medlem allerede, håper vi du vil verve en venn nå. Klikk her for å gå til registreringsskjema. Medlemskap er gratis ut året!

Den pensjonerte generalmajoren Gershon Hacohen er seniorforsker ved Begin-Sadat Center for Strategic Studies (BESA) ved Bar Ilan-universitet i Ramat Gan, Israel. Han har tjenestegjort i det israelske forsvaret i 42 år og har ledet militære styrker i krig mot Egypt og Syria. I denne artikkelen publisert 18. april 2018 argumenterer han for at det såkalte C-området på Vestbredden må forbli under israelsk kontroll, og at flere israelere bør flytte dit.

Etter at Micah Goodmans bok Catch-67 ble utgitt i 2017 forklarte jeg de grunnleggende årsakene til min uenighet med hans analyser og anbefalinger. Det virket å være slutten på den saken. Men da Goodman, ett år senere, valgte å fremme sitt syn i to nesten identiske artikler i henholdsvis Haaretz (16. februar 2018) og Makor Rishon (5. april 2018), følte jeg meg forpliktet til å advare mot farene som anbefalingene hans innebærer.

MIFF har tidligere gjengitt Goodmans argumenter i tre artikler:

I motsetning til det noen israelere mener er en ønskelig status quo på Vestbredden, anbefaler Goodman en serie pragmatiske små skritt som vil “gjøre det mulig for det palestinske selvstyret (PA) å ekspandere uten å involvere israelske sikkerhetsmyndigheter.” Han forklarer at “det ikke innebærer store ideologiske innrømmelser, som for eksempel å evakuere bosetninger.”

Kjernen i striden handler om to praktiske anbefalinger som etter mitt skjønn er katastrofale: å overføre store deler av område C til PA-kontroll, og “stanse utvidelsen av israelske bosetninger utenfor de store blokkene.” Disse anbefalingene vitner om at Goodman sitter fast i et tankemønster som han har lånt fra ledende militære tjenestemenn som han møtte da han skrev boken. Men Israels kontroll over Vestbredden er imidlertid ikke bare begrunnet i et sikkerhetsbehov.

Det nasjonale sikkerhetsbehovet strekker seg langt utover de rent faglige sikkerhetsaspektene. IDFs lærebøker sier: “Den nasjonale sikkerheten er et område som handler om å sikre nasjonens evne til å kjempe effektivt mot enhver trussel som måtte oppstå mot landets eksistens og vitale nasjonale interesser.” Faktisk er debatten mellom høyre- og venstresiden om Israels fortsatte kontroll over Vestbredden (eller deler av den) basert på spørsmålet om landets livsviktige nasjonale interesser der. Ettersom israelerne ikke har klart å bli enige om den nasjonale fremtidsvisjonen, har de overlatt debatten til sikkerhetseksperter. Resultatet er at disse vitale interessene har blitt redusert til kun en oversikt over sikkerhetsbehov, som for eksempel overvåkning av grenseovergangene i Jordandalen eller en varslingsstasjon på Hazorfjellet.

Goodmans eneste interesse utover tekniske sikkerhetsspørsmål – som han forøvrig gir stor betydning – er atskillelsen fra palestinerne. Ehud Barak, Haim Ramon og Tzipi Livni har gjort dette til et overordnet nasjonalt mål. Likevel har de i deres mange erklæringer om behovet for atskillelse fullstendig ignorert det faktum at brorparten av atskillelsen allerede ble gjennomført ved begynnelsen av Oslo-prosessen under statsminister Yitzhak Rabin.

I mai 1994 opphørte Israels styre over den palestinske befolkningen på Gazastripen idet PA ble opprettet. I januar 1996 opphørte Israels sivile administrasjon over den palestinske befolkningen i område A og B på Vestbredden. I ettertid har over 90 prosent av palestinerne i områdene som ble erobret i Seksdagerskrigen i juni 1967, blitt styrt av de palestinske selvstyremyndighetene.

Det å fortsatt kreve at Israel atskilles fra palestinerne og minimaliserer landets kontroll over dem – når kontrollen allerede var minimalisert for lenge siden – er en manipulerende måte for å presse frem en nesten fullstendig israelsk tilbaketrekning fra Vestbredden og Jordandalen. Det er noe Rabin bestemt var imot. (Bosetningsblokkene som er ment å forbli i israelske hender, utgjør bare fire prosent av hele området.)

Fra et plassmessig og økologisk ståsted vil dessuten et Israel som skrumper inn til en landstripe langs de kystnære slettene fra Nahariya til Ashkelon bli et tettbefolket urbant mareritt. Selv i dag har problemet med tetthet nådd kokepunktet. Planmyndighetene har for eksempel blitt pålagt å planlegge oppføringen av ytterligere 2,6 millioner nye leiligheter innen 2040. Alle innenfor Den grønne linjen. Likevel ligger den plassmessige fremtiden i det åpne landområdet i Jordandalen, fra elven til fjellryggen. Det er der millioner av jøder kan bosettes på en spalte land som ligger parallelt med kystsletten.

Måten Rabin brukte da han streket opp konturene av område C, med et personlig fokus på hver vei og åskam, viser Israels plassmessige interesser på Vestbredden. De territoriale sidene ved denne begrepsoppfattningen forutsetter et bosetningsprosjekt som omfatter fire hovedoppgaver:

1. Å utvikle Stor-Jerusalem, hovedsakelig østover mot Dødehavet. 2. Å utvikle den sørlige delen av Hebronfjellet. 3. Å utvikle Jordandalen. 4. Å utvikle korridorene fra kyststripen til Jordandalen. Spredningen av jødiske samfunn på Vestbredden, med støtte fra utpostene, henger nøye sammen med denne strategiske logikken.

Her ligger nøkkelen til å forstå den ødeleggende aktiviteten som EU og PA har bedrevet i område C de siste årene. Gjennom samkjørt strategisk planlegging, økt byggevirksomhet og omfattende utvikling av jordbruk, forsøker PA – med åpen europeisk støtte – å forhindre at Israel realiserer sine nasjonale interesser på Vestbredden. Det betyr ikke bare å kjempe for å utvide det palestinske leveområdet, men også ved å dele opp og isolere områder med jødisk bosetning.

Striden mellom Israel og palestinerne er nå fokusert på spørsmålet om hvem som til slutt vil bli delt opp og isolert. For Micah Goodman, som bor i Kfar Adumim, vil den personlige betydningen av hans eget forslag være at hans egen landsby, i likhet med nabolagene i Gush Etzion, blir en enklave i et palestinsk område. Denne striden vil også bestemme Jerusalems status, altså om palestinske nabolag som A-Tur og Isawwiya vil bli palestinske enklaver på israelsk område, eller om Maale Adumim vil bli en israelsk enklave på palestinsk område.

Dette forklarer den harde amerikanske motstanden mot å etablere en nasjonalpark på østsiden av Scopusfjellet. Målet er å gjøre Maale Adumim til en israelsk enklave på et palestinsk område. Goodmans anbefalinger følger de EU-ledede bestrebelsene på å begrense israelsk kontroll over område C. Det hans “små skritt” egentlig varsler om – selv om bosetningsblokkene forblir under israelsk kontroll – er en krypende tilbaketrekning til Den grønne linjen.

Denne tvisten bør bli fremstilt sannferdig. Den involverer motstridende oppfatninger av Israels nasjonale formål og spørsmålet om å gjenvinne jødenes eldgamle hjemland, samt ulike måter å evaluere sikkerhetsaspektene ved situasjonen. Striden er ikke mellom de som støtter juridisk, pragmatiske argumenter og de som er fanget i en ideologisk visjon som helt ignorerer virkelighetens begrensninger. De sistnevnte er også forpliktet til å navigere pragmatisk for å overstige hindringer. Det virker likevel som om de to grupperingene ikke bare har ulike mål, men også at kompassene deres er kalibrert forskjellig.

I samsvar med den første sionistbevegelsens tradisjonelle sikkerhetsbegrep, handler min pragmatiske tilnærming om omfattende bosetting i område C som nøkkelen til strategisk stabilitet. Jo flere israelere som bosetter seg i området, desto flere andre vil komme til å se på Israels tilstedeværelse som en ufravikelig realitet som det er best å forsone seg med. Det er årsaken til at EU velger så åpenlyst å bli engasjert i å forme dette området til fordel for palestinerne.

Goodmans anbefalinger strider ikke bare med visjonen om bosetninger på Vestbredden og Jordandalen, men også med hvordan Rabin så på Israels nasjonale interesser i dette området.

«Den eneste måten å bevare den nåværende situasjonen på, er å endre den.» Med de ordene avsluttet Goodman artikkelen sin. Jeg er absolutt enig. Striden gjelder imidlertid i hvilken retning endringen skal gå. I motsetning til Goodmans anbefalinger må Israel øke sin bosetningsaktivitet med et mål om at tre millioner jøder skal bo i område C, hovedsakelig i Jordandalen. Ettersom området nesten er uten palestinere, vil en slik utvikling uten tvil styrke Israels nasjonale sikkerhet, samtidig som den vil ha en ubetydelig innvirkning på den demografiske balansen, og ingen som helst på Israels eksistens som en jødisk og demokratisk stat.

Artikkelen er oversatt fra engelsk av Lars Hoem og Geir Knutsen.

Forrige artikkel– Skyver handikappede foran seg i støtte til voldelig kamp mot Israel
Neste artikkelRekordmange turister fra muslimske land besøkte Israel
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Sjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

- Bli fastgiver til MIFF på 10 sekund! -