Rabin vil antakelig mest gå inn i historien for to ting:
Han var generalen bak seieren i Seksdagerskrigen i 1967.
Og han var statsministeren som inngikk fredsavtale med Jordan og avtaler med PLO.
Her følger en oversikt over Rabins liv.
Barndom og ungdom Yitzhak Rabin ble født 1. mars 1922 i Jerusalem. Hans far, Nehemia Rubizov, var født i Ukraina. Han møtte sin kone, Rosa, da de begge meldte seg til å forsvare jødene i Gamlebyen i Jerusalem. Hun var fra St. Petersburg.
I 1940 fikk han eksamen fra en jordbruksskole. På denne skolen fikk han også en militær opplæring av Yigal Allon, som siden ble visestatsminister.
I militæret
Det var Moshe Dayan som fikk ham inn i Hagana, jødenes selvforsvarshær. I 1941 deltok han i den operasjonen Haganas eliteavdeling, Palmach, foretok inn i Syria som et ledd i allierte krigsoperasjoner i Midt-Østen. Ellers var hovedoppgaven å bekjempe det britiske styret i Palestina. Han ble snart troppssjef.
I 1945 var han nestkommanderende da Palmach befridde 200 «ulovlige», jødiske innvandrere fra britenes fangeleir i Atlit.
I juni 1946 ble han arrestert sammen med hundrevis av andre jødiske ledere. Britene holdt ham i forvaring i Rafah i 6 måneder.
I 1947 ble han nestkommanderende for Palmach (sjefen var Yigal Allon).
I 1948 ledet han Harel-brigaden i operasjon Nahson. Den åpnet veien til Jerusalem, som var omringet og truet av tørst og sult. Hans brigade erobret bydelene Sheik Jarrah og Katamon. Han var også med i kampene om Lod og Ramle. Siden var han øverstkommanderende på sørfronten, og ledet operasjonen som tok kontroll over Negev og Eilat.
23. august 1948 giftet han seg med Leah Schlossberg.
I 1950 ble han operasjons-sjef for det israelske forsvaret under ledelse av øverstkommanderende Yigael Yadin.
I 1953 tok han eksamen ved en militær høyskole i Storbritannia. Han ble generalmajor.
I 1956-59 var han øverstkommanderende for nord-kommandoen.
I 1959-60 ledet han personal-avdelingen i hæren.
I 1961 ble han nestkommanderende for hæren.
I 1964 ble han øverstkommanderende for de israelske styrkene.
Det var han som, mer enn noen andre, la opp taktikken for seksdagerskrigen i juni 1967, og som ledet den. Etter krigen kontrollerte Israel Øst-Jerusalem, Vestbredden, Gaza og Golan.
Diplomat og statsminister
I 1968, etter 27 år i militæret, ble Rabin utnevnt til Israels ambassadør i USA. Denne stillingen hadde han til 1973.
I 1973 ble han valgt som medlem av Knesset for Arbeiderpartiet. Golda Meir gjorde ham til arbeidsminister i mars 1974. En måned etter gikk regjeringen Meir av på grunn av at landet var så dårlig forberedt på Jom Kippur-krigen i oktober 1973. Arbeiderpartiet utnevnte Rabin til statsminister.
Rabin innførte harde økonomiske tiltak for å betale for Jom Kippur-krigen. Han måtte bekjempe økende terroraktivitet. Han inngikk en foreløpig avtale med Egypt i september 1975, et forspill til freden som kom under Likud-regjeringen fra 1977 av.
I juli 1976 hadde han ansvaret for Entebbe-aksjonen, hvor israelske kommando-soldater reddet over 100 jøder på et fransk fly palestinere hadde kapret. Aksjonen skjedde mens flyet stod på Entebbe-flyplassen i Uganda.
I 1976 hadde Rabin hemmelige samtaler med kong Hussein og andre arabiske ledere. Men samtalene brøt sammen fordi kong Hussein nektet å godta at Israel skulle beholde områder som var ekstra viktige for forsvaret.
I Knesset og siden regjeringen
I 1977 måtte Rabin gå av som statsminister fordi kona hadde en bankkonto i USA, noe israelere på det tidspunktet ikke hadde lov til. Det var Shimon Peres som stod bak kampanjen mot Rabin, og det var han som overtok som statsminister da Rabin måtte trekke seg. Dette førte til et bittert fiendskap mellom Rabin og Peres i mange år, først de aller siste årene er de tydeligvis blitt venner. Men med Peres ved roret tapte Arbeiderpartiet valget, og Likud overtok. Rabin fortsatte som medlem av Knesset.
I 1979 utgav Rabin sin selvbiografi.
I 1984 kom Rabin igjen inn i regjeringen. Han var forsvarsminister i en nasjonal samlingsregjering som bl. a. inkluderte Likud og Arbeiderpartiet. Statsministeren var Yitzhak Shamir fra Likud, mens Shimon Peres var utenriksminister. Regjeringens kanskje fremste oppgave var å få den israelske hæren ut av Libanon på forsvarlig vis etter at operasjonen fra 1982 hadde utviklet seg til et mareritt med muslimsk terror og forholdsvis store tap av menneskeliv. Rabin ledet tilbaketrekningen og opprettelsen av den israelske sikkerhetssonen i Sør-Libanon.
I 1987 var han på besøk i USA da intifadaen brøt ut. Han fikk skylden for at hæren reagerte seint og uklart. I begynnelsen av 1988 skal han ha utstedt en ordre om å «brekke beina på dem» (palestinerne) i et forsøk på stanse intifadaen en gang for alle.
I 1989 offentliggjorde Rabin et program for forhandlinger i faser med palestinerne. Dette programmet var grunnlaget for Madrid-konferansen i 1991 (da hadde Arbeiderpartiet forlatt regjeringen) og fredsprosessen som fulgte.
Statsminister igjen
I 1992 avgjorde et primærvalg i Arbeiderpartiet med stort flertall at Yitzhak Rabin igjen skulle erstatte Shimon Peres som leder for Arbeiderpartiet. (Rabin hadde stått i fremste linje for at partiets leder skulle velges direkte av medlemmene i stedet for av pamper.) Arbeiderpartiet vant valget i juni, og Rabin ble statsminister 13. juli. Den knepne seieren skyldtes ikke minst at Rabin fikk flere tidligere generaler til å stå fram sammen med seg selv som en garanti for både fred og sikkerhet. Rabin kom blant annet med veldig klare uttalelser om aldri å gi opp kontrollen over Golan. Bare noen uker etter valget var han på full retrett fra dette. Gruppen «den 3. vei», som er i ferd med å danne et parti, hevder at den står på det som var Arbeiderpartiets valg-plattform.
I september 1993 tok Rabin nølende hånden til PLO-formannen Arafat ved Det hvite huset, som en bekreftelse av prinsipperklæringen (Oslo-avtalen).
4. mai 1994 ble avtalen endelig underskrevet i Cairo, med avtale om selvstyre for Gaza og Jeriko. 24. juli undertegnet han sammen med kong Hussein avtalen som avsluttet 46 års krigstilstand. Den 26. oktober ble den formelle fredsavtalen undertegnet.
Yitzhak Rabin fikk Nobels fredspris sammen med Shimon Peres og Yasser Arafat.
28. september 1995 undertegnet han Oslo II-avtalen med Arafat ved Det hvite hus. Den utvider det palestinske selvstyret på Vestbredden.
Under Rabins ledelse ble det satset meget sterkt på å bygge opp infrastrukturen i Israel. Skolen ble sterkt forbedret. Dette var mulig dels fordi økonomien har vokst med rekordfart i disse årene, men også fordi mindre ressurser er brukt på Vestbredden og Gaza, slik at det har blitt mer igjen til selve Israel.
I løpet av Rabins regjeringstid er Israels tidligere diplomatiske isolasjon nesten fullstendig brutt. På det verste hadde Israel diplomatisk forbindelse med bare ca. 40 land. Det siste tallet nå er 148 land. Rent økonomisk har dette betydd at nye, store markeder er åpnet for israelsk næringsliv – ikke minst i Det fjerne østen.
Yitzhak Rabin ble myrdet lørdag 4. november 1995 etter en stor fredsdemonstrasjon i Tel Aviv. Han ble 73 år gammel.
Andre arkivartikler i forbindelse med mordet på Yitzhak Rabin:
Mordet på Rabin
Etter mordet
Mord styrt av sikkerhetstjenesten?
Lek med ilden
Rabins rolle i fredsprosessen
Rabins feiltakelser
Andre relaterte lenker:
Temasiden for Yitzhak Rabin
