Klikk her for å bli medlem nå!

Kom til Nordic Israel Congress 10.-12. mai for å høre svært aktuelle foredrag. Vær rask med påmelding, begrenset antall plasser.

Jødehatets historie i Europa

Vold mot jøder som illustrasjon i en gammel britisk bok. (Scannet fra Four Gothic Kings, Elizabeth Hallam, ed., Wikimedia Commons)
Vold mot jøder som illustrasjon i en gammel britisk bok. (Scannet fra Four Gothic Kings, Elizabeth Hallam, ed., Wikimedia Commons)
Hvorfor er jødene blitt så sterkt forfulgt opp gjennom historien? Hva er det med dem som gjorde hatet så sterkt at det gav grobunn for nazismen, som gikk inn for å drepe hver eneste jøde i verden?

I denne artikkelen belyser vi jødenes historie, særlig i Europa, og hvilke psykologiske mekanismer som har gjort jødene så utsatt. Vi skal ikke påstå at vi bringer det hele og fulle svaret på hvorfor det er jødehat. Men, i hvert fall: Vi vil forsøke å gi en bakgrunn ut fra historien.

På Jesu tid, dvs. omkring år 0, ble landet mest kalt Judea, selv om Judea også bare var en landsdel. Andre landsdeler var Samaria og Galilea. Det var romerne som styrte landet. For dem var Judea en del av Syria, slik det framgår av juleevangeliet: ”Det var mens Kvirinius var landshøvding i Syria”. Dette omfattet altså også jødenes land.

Opprør
På slutten av 60-tallet gjorde jødene opprør mot romerne. Men i år 70 ble opprøret slått ned. Verst gikk det ut over Jerusalem, som var omringet gjennom lang tid. Hundretusener omkom av sult og i kamper, og de overlevende ble solgt som slaver. Prisen på slaver i romerriket sank drastisk på grunn av det store tilbudet.

Omkring år 130 gjorde jødene i Israel et nytt opprør. Også det ble mislykket. Etter det opprøret gikk romerne virkelig hardt til verks. Jerusalem fikk et nytt navn, og alt som minte om jødene skulle fjernes fra byen. Det ble ikke bare forbudt for jøder å bo der, de fikk til og med streng straff for å komme innenfor synsvidde av den hellige byen. Romerne la også sterke begrensninger på jødenes religionsutøvelse i resten av landet. Det førte til at mange jøder følte at de ble presset ut av landet sitt.

Palestina
Det var i denne forbindelsen romerne tok i bruk Palestina som offisielt navn. Det er en vanlig oppfatning at ordet betyr Filisterland. Filistrene var et folk som bodde i den sørvestlige delen av landet. Gaza var for øvrig en av filistrenes byer. Dette lille hjørnet av landet ble kalt Filisterland på kong Davids tid. Ingen steder i Bibelen er navnet brukt på hele landet, men det finnes eksempler fra annen litteratur på at det er skjedd. Omkring år 130 etter Kristus var det 6-700 år siden filistrene forsvant som eget folk. Antakelig begynte de å snakke jødenes språk, hebraisk, tok deres religion og gikk opp i det jødiske folket. Det var derfor ingen saklig grunn til å kalle Israel for Palestina, for det fantes ikke lenger en eneste filister. Romerne brukte dette navnet for å svekke jødenes tilknytning til det.

Mange jøder ble altså flyttet vekk fra landet sitt, med mer og mindre tvang, på 100tallet. De som flyttet noenlunde frivillig, havnet oftest i nabolandene. Men de fleste slavene og en del andre havnet i Europa. Dermed var jødene spredt til store deler av verden.

”Innvandring” i folket
Det var forresten ikke noe nytt at det bodde jøder i mange land. Dels hadde jøder flyttet ut tidligere også, på samme måte som mange nordmenn har gjort. Som vi ser en rekke steder i det nye testamentet, var det også mange ikkejøder som ble jøder ved å gå over til jødenes religion (Matt 23:14, Apg 2:11, Apg 6:5, Apg 10:1ff, Apg 13:43, Apg 13:50, Apg 17:4). Særlig i perioden like før kristendommen kom, var det mange opplyste mennesker i Hellas, Italia og andre land som gikk over til jødenes tro fordi de syntes den var mer avansert enn deres egen. Etter jødisk oppfatning blir disse menneskene jøder. Utlendinger kan bli nordmenn ved å flytte hit og bo her, og etter to-tre generasjoner er de å regne for innfødte nordmenn. Ikkejøder kan bli jøder ved å gå inn i jødisk tradisjon. De ber sine bønner, holder sabbaten og de jødiske høytidene, spiser bare mat som er godtatt av den jødiske tro, osv. Når en slik lever som jøde, går en ikke bare inn i jødenes tro, men også inn i det jødiske folket.

Dette betyr at nazistenes snakk om den ”jødiske rasen” er noe stort sludder. Rasemessig varierer jødene fra folk som er blonde og blåøyde til helt svarte, med alle varianter imellom. Det er bare å snu seg rundt i gatene i Israel, så ser en det. De fleste ser ut som søreuropeere eller nordafrikanere. Men vi finner de fleste andre rasetyper også blant israelske jøder.

Kristendommen
Kristendommen ble statsreligion i Romerriket på 300-tallet. Og etter hvert som kristendommen ble mer og mer enerådende, kom jødene i en mer og mer utsatt stilling som eneste religiøse minoritet. Den katolske kirken, som den gangen var den eneste (selv om det nok også fantes en rekke ”kjetterbevegelser”), gjorde krav på ufeilbarlighet, og truet med store straffer fra Gud for den som tillot seg å tenke og mene noe særlig selv.

Det at det fantes noen som ikke trodde på kirkens dogmer, og likevel hadde det godt, var en fare for kirkens meningsmonopol. Kirkens trusler fikk likesom ikke så stor vekt. Og dessuten: Jødene er jo ikke kristne, men de bygger også på det gamle testamentet. Derfor ligger mange tanker i den jødiske religionen nokså nær de kristne tankene, men ofte med en annen vri. Kirken var alltid redd for såkalt ”jødisk smitte”. Det vil si at folk tok over tanker og ideer fra jødene slik at noen av deres kristne oppfatninger ble justert. Kort sagt: Det at jødene fantes og var synlige mange steder, økte faren for at folk tenkte selv og ikke slukte den katolske kirkens lære rått.

For å hindre at jødene ble for vellykkede, slik at det kunne være fristende for folk å høre for mye på dem, måtte man gjøre det vanskelig for dem. Det ble satt strenge regler for hvilke yrker jødene kunne ha. Ikke minst ble det viktig at jødene ikke fikk eie jord, og dermed ikke kunne bli bønder. De aller fleste menneskene var jo bønder på denne tida. Og ellers ble det satt grenser for jødenes livsutfoldelse. Disse begrensningene skiftet fra tid til tid og sted til sted. Men de gjorde at jøder flest var fattige, ofte enda fattigere enn sine kristne naboer.

Korstog
Da korstogene begynte på 1000tallet, fulgte ei fryktelig tid for jødene. Korstogene var store hærer av soldater, bønder og andre fra ulike deler av Europa. De dro til det hellige landet, det nåværende Israel. De kristne korsfarerne ville befri dette landet fra muslimene, som styrte der. Men rett som det var fikk noen den tanken at det var nå litt galt å reise helt til Israel for å drepe vantro mennesker når det fantes andre vantro like i nabolaget. Så overfalt korsfarerne jødeghettoen med plyndring, voldtekt og drap.

1500-tallet
På 1500-tallet ble diskrimineringen av jøder for alvor satt i system. Det var, igjen, den katolske kirken som stod bak. Det er forresten ingen grunn for lutherske kristne til å føle seg bedre enn katolikkene når det gjelder jøder. Luther, som levde i denne tida, viste ikke noen kjærlighet til jødene han heller. Tvert imot: Noe av det styggeste som er sagt om jøder, er det Luther som har sagt. Nazistene kunne bruke mange av hans uttalelser i sin groveste propaganda.

Nå ble ghettoen innført for alvor. Ordet betyr visstnok støperi. I Venezia i Italia ble det nemlig bestemt at jødene bare skulle ha lov til å bo innenfor tomta til et nedlagt støperi. Ideen fenget, og snart ble jødene innestengt i ghettoer over hele Europa.

Sammen med ghettoen gikk en systematisk diskriminering. Den varierte litt med tid og sted. Men her er noen regler som var i bruk. Ikke alle disse reglene gjaldt overalt hele tida, og de ble ikke alltid håndhevet like strengt. Men de lå hele tida som en trussel i bakgrunnen.

– Jødene måtte ha klær som klart viste at de var jøder.
– Jøder og kristne hadde ikke lov til å omgås hverandre privat.
– Jøder måtte ikke eie jord.
– Jøder kunne ikke handle med nytt, bare med brukte ting.
– Jødiske leger kunne ikke behandle kristne pasienter.
– Jødene måtte betale store ekstraskatter.
– Jødene kunne ikke ha offentlige stillinger.
– Jødene fikk ikke bevege seg utenfor ghettoen hvor de bodde hvis de ikke hadde bestemte ærender.

For jødene har vi altså det paradoksale at de hadde det ille i middelalderen, men fikk det enda verre da middelalderen tok slutt og andre mennesker fikk mer frihet og opplysning. Og, som nevnt: Bakgrunnen for denne offisielle diskrimineringen var nok først og fremst frykt for jødisk smitte, dvs. at jødiske ideer skulle svekke den katolske kirkens makt over befolkningen. Tilsvarende tanker gjorde seg gjeldende i en rekke protestantiske områder også. Det lysende unntaket var Nederland. Den reformerte kristendomsformen der brukte Det gamle testamentet mye, og der ble jødene møtt med toleranse og respekt.

På 1500-tallet ble diskrimineringen av jøder for alvor satt i system. Det var igjen den katolske kirken som stod bak. Men Luther viste heller ikke noen kjærlighet til jødene. Tvert imot: Nazistene kunne bruke uttalelser av Martin Luther i sin groveste propaganda mot jødene. (Foto: Ohayon Avi, GPO)
På 1500-tallet ble diskrimineringen av jøder for alvor satt i system. Det var igjen den katolske kirken som stod bak. Men Luther viste heller ikke noen kjærlighet til jødene. Tvert imot: Nazistene kunne bruke uttalelser av Martin Luther i sin groveste propaganda mot jødene. (Foto: Ohayon Avi, GPO)

 

Syndebukk
Den offisielle motviljen mot jødene skapte grobunn for et uoffisielt fiendskap også. Og det var ofte enda verre. Det hadde mange grunner, som vi skal komme tilbake etter hvert. Men en hovedårsak var behovet for en syndebukk. Udugelige herskere, generaler som hadde tapt en krig, upopulære geistlige: Misnøye kunne avledes ved å rette oppmerksomheten mot jødene. I og med at jødene var isolert og folk flest ikke kjente dem, kunne man få folk til å tro nesten hva som helst om jødene.

Ritualmord
En populær beskyldning mot jødene var at de driver med ritualmord. Det vil si at de slakter et kristent barn for å bruke blodet av dette barnet i sine gudstjenester, fortrinnsvis i påsken. Denne beskyldningen har rammet jødene hundrevis av ganger, og nesten hver gang har den ført til store lidelser i det aktuelle området. Ofte ble det pogrom: Store mengder pøbel overfalt jødenes ghetto, hvor de plyndret, voldtok og drepte i dagevis. I tillegg til de rene voldshandlingene jødene var utsatt for, måtte små og store leve med den stadige frykten.

Vi trenger vel nesten ikke si at beskyldningen om ritualmord aldri noen gang er blitt bevist. Jødene har forbud i sin religion mot åspise blod og blodmat av dyr, det står i Bibelen (bl. a. i 5Mos 12:23-24). Det er ingenting som skulle tilsi noe annet enn at det å spise menneskeblod vil bli møtt med avsky hos alle jøder. Den katolske kirken har ved flere anledninger undersøkt påstanden om ritualmord grundig, og hver gang konkludert med at påstanden er falsk. Det forhindrer ikke at en del katolske geistlige har fyrt opp under slike anklager når de syntes det passet.

Renter
Det var andre forhold som kunne bidra til at jødehatet blomstret, også utover den offisielle motviljen mot jødene. Et av dem har bakgrunn i det gamle testamentet, hvor det heter: ”Du skal ikke ta renter av din bror.” Dette førte lenge til at kristne ikke hadde lov til å ta renter når de lånte ut penger. (Nå tolker vi det slik at vi ikke skal ta urimelig høy rente. Men i middelalderen var renteforbudet absolutt.) Det skapte behov for å omgå regelen. Kloke hoder fant da ut at jøder bare er bundet av budet når det gjelder andre jøder, de kan ta renter av kristne. Dermed var det åpnet for jødiske banker. Ofte var de jødiske bankeierne rene stråmenn for kristne herskere. De tok rente av sine utlån, og fyrsten tok klekkelige avgifter slik at det meste i virkeligheten tilfalt ham. Noen ganger var det bare formelt at jødene eide pengene de lånte ut. Men uansett: Dette førte til at enkelte jøder ble, eller i hvert fall framsto som, rike. Selv om de fleste jødene fortsatt var meget fattige, førte det til misunnelse hos mange, og til hat mot de griske jødene.

Handel
Noe lignende gjaldt jødiske handelsmenn og diplomater. Jødene hadde sitt hebraiske fellesspråk, som de fleste kunne nok av til at de kunne gjøre seg rimelig forstått. Mange jøder hadde utstrakt kontakt med trosfeller i andre land og til dels innenfor helt andre kulturer. Det var f. eks. i stor grad jøder som formidlet kontakten mellom Europa og den arabiske verden. Dette gjorde at jødene var regnet som gode handelsmenn, med et mer internasjonalt syn enn de fleste andre, og med evne til å tilpasse seg kulturforskjeller. Med jødiske handelsmenn i de fleste større sentra kunne jødene åpne nye markeder. En del fyrster gav derfor privilegier til enkeltjøder og utnyttet deres dyktighet. Noen herskere betraktet hele den jødiske menigheten som en ressurs. Dette førte til mye misunnelse, og det så mye mer som den katolske kirken og andre ofte pustet til misunnelsens glød. Men, igjen: De fleste jødene fortsatte å være fattige, i hvert fall helt fram til 1800-tallet.

Arabiske land
En sak til vil vi understreke: Det som er skrevet i denne artikkelen, gjelder først og fremst Europa. Men det aller meste var på samme måte i arabiske land også. Ghettoen ble innført tidligere i den islamske verden enn i Europa, og diskrimineringen var av omtrent samme type. Heller ikke i de arabiske landene var det sjelden med angrep på jødenes ghettoer – med plyndring, voldtekt og drap. Ritualmordbeskyldninger var mer sjeldne, men forekom og ble vanligere etter hvert. I tillegg hadde muslimene en egen måte å ta jøder på: Man kunne beskylde dem for å ha forbannet profeten. Mot en slik beskyldning hadde jøden ikke en sjanse, med mindre han hadde muslimer som så seg tjent med å beskytte ham. For en jødes vitnemål i retten hadde ingen vekt mot en muslims vitnemål, uansett. Dette kunne tidvis føre til at jødene kom fullstendig i lommen på muslimske beskyttere, de ble nesten slaver.

Upopulære yrker
Noen steder brukte fyrstene bevisst jødene til upopulære jobber. I og med at så mange yrker og muligheter var stengt for jødene, måtte de ta det de kunne få. I Ukraina var det jøder som var skatteoppkrevere. De kom rundt på gardene til folk og skulle drive inn skatt i en uvillig befolkning. Fyrsten forlangte penger, og skatteoppkreverne måtte ofte ta i bruk ganske harde metoder overfor fattige mennesker. Det la grobunn for et jødehat som av og til eksploderte i svære massakrer, hvor tusenvis av jøder ble drept. Dermed hadde herskeren, som skulle ha pengene, avledet misnøyen fra seg selv.

Det var alltid behov for en syndebukk. Jødenes nyvunne frihet gav suksess, og de ble straks utsatt for misunnelse. I de nye nasjonalstatene i Europa passet det å ha en folkegruppe selv de fattigste og mest forkomne innbyggere kunne forakte. (Foto: Ohayon Avi, GPO)
Det var alltid behov for en syndebukk. Jødenes nyvunne frihet gav suksess, og de ble straks utsatt for misunnelse. I de nye nasjonalstatene i Europa passet det å ha en folkegruppe selv de fattigste og mest forkomne innbyggere kunne forakte. (Foto: Ohayon Avi, GPO)

Hygiene
Dette med renslighet var det liten forståelse for i Europa før langt ut på 1800-tallet. En følge av all skitten var at smitte trivdes godt. Det ble lett epidemier, og mange ble syke og døde. Jødene hadde neppe mer forståelse for hygiene enn folk flest. Bakterier var ukjent for alle.

Men jødisk religion hadde lover for hygiene. Det var strenge forskrifter for hvordan mat skulle behandles. Man skulle vaske hendene før man spiste, osv. Disse reglene gjorde at jødene ble mindre utsatt for smitte enn andre. Når det da ble en epidemi, kunne alle se at færre jøder enn kristne døde av sykdommen. Konklusjonen gav seg selv: Jødene forgiftet brønnene. Jødene ble ikke syke fordi de naturligvis ikke forgiftet sine egne brønner. Dette ble trodd i vide kretser, og bidro sterkt til jødehatet.

Jordskjelv i Palestina
Det var det samme jødehatet i de muslimske landene også. Vi skal nå nevne en enkel episode fra Israel, som europeerne den gangen kalte Palestina. Landet ble styrt av tyrkerne, flertallet var arabere. I året 1837 inntraff et stort jordskjelv i og ved byen Safed. Ca. 5.000 mennesker omkom. Jordskjelvet utløste store voldshandlinger mot jødene, med drap og terror. For hvorfor skulle vel Allah sende jordskjelv hvis det ikke var som en straff for synder? Og hva kunne være større synd enn at vantro jøder bodde i området? Tilsvarende uangripelige logikk ble også brukt i andre deler av den muslimske verden og i det kristne Europa når naturkatastrofer inntraff.

Sosial samvittighet
I århundrer har jødene hatt en høyt utviklet sosial samvittighet. Alle hadde plikt til å hjelpe dem som trengte det. Jødiske menigheter hadde en slags sykehus. Var en jøde tatt som slave, hadde alle jøder plikt til å kjøpe ham fri. Når en jødisk menighet ble forfulgt et eller annet sted i verden, hjalp andre jøder ofrene etter evne. En annen sak som kunne vekke mye misunnelse hos ikkejøder: I perioder hvor det store flertallet av Europas befolkning var analfabeter, kunne nesten alle jødiske menn lese. Det dreide seg om Bibelens hellige språk, hebraisk, og hensikten var å kunne lese de hellige tekstene.

Fram til 1800-tallet var det få jøder som hadde noen særlig verdslig lærdom. Men på det religiøse feltet var mange jøder sprenglærde. Det var nok av og til en tendens til at jødene så ned på de uvitende, kristne bøndene de bodde blant og at de kristne på sin side følte seg noe underlegne overfor jødene. Og er det noe som kan føre til hat, er det følelse av underlegenhet.

Men jødene ble også møtt med forakt. Fram til ca. år 1800 var jødene stort sett meget fattige. De bodde i trange ghettoer. Selv om folketallet økte sterkt, fikk jødene vanligvis ikke lov til å utvide ghettoområdet. Altså måtte de bygge i høyden. Det hendte da at de høye husene raste sammen. Det var en tendens til at slikt skjedde når det var bryllup eller en annen stor begivenhet som samlet mange folk og belastet de skrøpelige konstruksjonene ekstra mye. Jødene bodde ofte enda dårligere enn sine kristne naboer.

Pasifister
En annen faktor som bidro til at jødene ble foraktet: Fra middelalderen og i århundrer etterpå var de pasifister. Riktignok er jødisk religion ikke pasifistisk. Men både i Europa og i den arabiske verden var det strenge straffer for jøder som bar for ikke å si brukte våpen. Også selvforsvar var forbudt. I denne situasjonen utviklet jødene selv en gjennomført pasifistisk holdning.

Det var derfor en trygg geskjeft for guttunger å kaste stein på jødiske kremmere som kom forbi. Ikke fordi man i og for seg ønsket jøden noe vondt. Nei, men man viste overlegenhet overfor den redde, svake jøden. Dette bildet av den fredelige jøden godtok jødene faktisk selv også. De satset på at fornuftige argumenter ville vinne fram til slutt. Dersom det slo feil, prøvde de på bestikkelser. At jøder flest var fattige, og at de var svake og hjelpeløse, nørte opp under den forakten mange følte overfor dem. For oss som har vokst opp med at jødenes stat Israel er en militær supermakt som ikke lar seg by noe, virker det kanskje ufattelig å høre dette. Men det var ikke før på 1900-tallet at en gruppe jøder i Israel begynte med selvforsvar, under sterk motstand fra mange som mente at de forrådte alle jødiske idealer. Etter den 2. verdenskrig, og massemyrderiene som fant sted der, er pasifismen langt på vei død i det jødiske folket. Men i tidligere tider var bildet av den svake jøden med og skapte en komplisert kombinasjon av religiøst hat, misunnelse, underlegenhetsfølelse og forakt i de kristne omgivelsene. Dette gav grobunn for holdninger som i siste omgang muliggjorde nazismen.

Folk og religion
Fram til ca. år 1800 var det ingen tvil verken blant jødene selv eller deres omgivelser om at jødene var et folk. De kalte seg for am Israel, Israels folk. Men med Napoleon ble det annerledes. Han gav jødene alle rettigheter, men bare som en religiøs minoritet i Frankrike, ikke som et eget folk. De fleste jødene godtok dette. Men fordi det nasjonale er så dypt innarbeidet i den jødiske troen, førte dette i mange tilfeller til at også den religiøse delen av jødenes liv ble svekket. Spesielt ble Messiashåpet svekket hos mange, tanken om at en gang skulle han lede alle verdens jøder vende tilbake til fedrenes land, Israel og opprette et fredens rike der. Men i ØstEuropa og særlig i de arabiske landene var det stort sett som før.

Kulturell blomstring
Tilbake til Vest-Europa. Med en svakere religiøs bevissthet begynte jødene for alvor å utfolde seg på andre felter. Mens deres lærdom tidligere oftest var rent religiøs, kastet jødene seg nå over medisin, naturvitenskap, filosofi og andre forskningsgrener. Også innen kunst fikk jødene en blomstringsperiode. Vi har før nevnt jødene som dyktige forretningsfolk, ikke minst takket være en omfattende kontakt med jøder i mange land. Med større frihet blomstret dette enda mer og omfattet atskillig flere jøder. Mens jødene før år 1800 stort sett hadde vært fattige og med middelalderske holdninger, var VestEuropas jøder nå oftest å finne i middelklassen, og ikke få kom med i eliten på ulike felter. Det samme gjelder i USA. Det er typisk at det lille jødiske folket, som i dag består av ca. 13 millioner mennesker verden over, har fått ca. 17 % av alle Nobelprisene som er gitt.

Nytt grunnlag for jødehat
Dermed skiftet jødehatet karakter, særlig i Vest-Europa: Det religiøse elementet i jødehatet lå ennå under, i den forstand at kirken på grunn av gammel uvilje mot jødene vanligvis ikke gikk imot jødehatet og dermed i virkeligheten godtok det. Men med økt opplysning forsvant mange av de tidligere grunnene til jødehat: Det var få som helt trodde på ritualmord, eller på at epidemier skyldtes at jødene forgiftet brønnene. Jødene fikk adgang til alle yrker, og var dermed ikke spesielt utsatt som skatteoppkrevere eller lignende. Og når jødene ble godtatt som statsborgere i et land, begynte de å gjøre militærtjeneste på like linje med andre folk. Det viste seg da at jødene ikke er feigere eller svakere enn andre folk.

Men det skulle mer til enn nye tider for å gjøre slutt på århundrers jødehat, spesielt siden den katolske kirken og andre kirker snarere oppmuntret enn motarbeidet hatet. Det var fremdeles sterke motiver til å beholde jødene som fiender og motstandere.

For det første behovet for syndebukk, som ikke endret seg. Udugelige statsledere, generaler som tapte en krig, bedriftsledere som gikk konkurs det var mange som trengte noen å legge skylda på.

For det andre misunnelsen, som økte etter hvert som jødene ble stadig mer vellykket i å utnytte de nye mulighetene utenfor ghettoen.

For det tredje behovet for noen å se ned på og forakte. Det kan være en god følelse at i hvert fall noen er underlegne.

For det fjerde fikk nasjonalstatene behov for noe som kunne forsterke samholdet. Ikke noe er så bra for samholdet som å ha en felles fiende. Men å gjøre nabofolk til fiender, kunne ofte være farlig. Det kunne lede til kriger og problemer. Dessuten hadde nabofolk vært deler av samme imperium noen få år før, og det var begrenset hvilke løgner man kunne innbille folk om dem. Med jødene var det annerledes. Både ens foreldre og besteforeldre hadde hørt at det var noe galt med jødene.

Noen mener at en femte faktor hører med: Det sterke jødehatet er uforklarlig hvis vi ikke har med noe om onde åndsmakter, djevelen, i tillegg til de andre forklaringene. Det skal vi ikke gå nærmere inn på i denne artikkelen. Men det er nok tilfelle i Norge at mange som har vokst opp i hjem hvor jødene var regnet som Guds folk, og hvor man trodde på profetiene, kjemper mot sin barndoms Gud ved å kjempe mot Israel.

Rase
Når behovet for jødehatet var klart, mens grunnlaget ble svekket, måtte man finne nye begrunnelser. Og dermed er vi over på opptakten til den største tragedien: Jødene ble definert som en laverestående rase. Den overlegne rasen var noe man kalte den ariske rasen.

Innenfor den igjen var det den germanske greina som var den beste, den greina tyskere, skandinaver, nederlendere og briter var regnet for å tilhøre. Denne ideen er ikke eldre enn fra slutten av 1800-tallet. Tidligere var jødene regnet som en religion som også utgjorde et folk. Når en jøde skiftet religion og ble kristen eller muslim, var han ikke lenger jøde. Riktignok var det ofte en viss skepsis til nyomvendte jøder. Mange skiftet nemlig religion bare for å unnslippe diskriminering og forfølgelse, men fortsatte å holde på deler av sin jødiske religion. Men likevel: Jøden hadde mulighet for å flykte over i flertallet. Men når jøden nå ble definert som rase, var denne utveien stengt. Jødene var ubønnhørlig overlatt til en grusom skjebne.

Dette med en jødisk rase er altså noe stort tull. Som nevnt hadde det vært et utstrakt skifte av religion både til og fra jødedommen i oldtida og siden. Noen jøder ser ut som skandinaver, noen er helt svarte, mange ser ut som søreuropeere eller nordafrikanere. Du finner de samme rasevariasjonene blant jødene som blant verdens folk ellers. Og forresten: Jødene ville selvsagt ha vært like fullverdige mennesker om de virkelig hadde vært en egen rase, hva de altså ikke er. Men jødehatet trengte en begrunnelse, derfor godtok folk tøvet.

Den internasjonale jødedommen
Vi har tidligere nevnt at jødene ofte var glimrende handelsfolk: De hadde sitt hebraiske fellesspråk, de hadde utstrakt kontakt med trosfeller i andre land, og jødene hjalp hverandre inn på de ulike markedene. Dette førte til mye misunnelse, og det gav opphav til myten om den internasjonale jødedom. Det skal være en slags mystisk, jødisk, hemmelig frimurerorden som har makt til å styre verdensutviklingen og som har langsiktige planer for et jødisk verdensherredomme.

Det var særlig fra slutten av 1800-tallet dette ble påstått. Et sentralt dokument i forbindelse med dette er Sions vises protokoller. De blir utgitt for å være referater fra møter i den første sionistkongressen i Basel i 1897. Men de ekte referatene etter konferansen ble utgitt. De har et ganske annet innhold.

Allerede i 1921 avslørte The Times at disse protokollene er et plagiat av et verk rettet mot Napoleon den 3. Man har bare byttet om slik at alt det negative blir tillagt jødene. En ren forfalskning, altså. Det forhindrer ikke at de såkalte protokollene ble brukt i stor utstrekning i Nazi-Tyskland, eller at de fremdeles blir utgitt og brukt i arabiske land. La oss tilføye at vi som forsøker å forklare Israels stilling i verden, kunne være fristet til å ønske oss at jødene virkelig hadde så stor makt i verden. Men det er ingenting som tyder på det, verken i FN eller andre steder. Og slett ikke i NRK.

Tanken om den internasjonale jødedom har vært brukt til å bevise at jødene ikke er å stole på. De forråder villig landet de bor i. Det er bare det at ingenting tyder på at flere jøder enn andre folk har vært dømt for landssvik i de ulike landene. Under 1. verdenskrig var jødene overrepresentert blant dem som ble dekorert for tapperhet, på begge sider av fronten. De viste altså sin lojalitet mot landet hvor de bodde. Likevel: Etter krigen skyldte mange tyskere tapet på jødene.

Nazismen
Jødehatet har gjort seg gjeldende hele tida gjennom de siste 1900 år, både i Europa og i den arabiske verden. Det nådde sitt uhyggelige høydepunkt under nazistenes forsøk på å utrydde jødene. Det finnes noen som har den frekkhet å benekte at jødeutryddelsene fant sted, eller i hvert fall bagatellisere dem. Noen påstår at få jøder ble drept, og i hvert fall ikke i gasskamre. Andre innrømmer at det skjedde, men at det var langt færre ofre enn de 6 millionene som er det offisielle tallet. Vi skal nå si litt om dét.

Man regner det som bevist at ca. 5.200.000 jøder ble aktivt drept av nazistene, de fleste med gass eller ved skyting. I tillegg døde mange jøder som en mer eller mindre direkte følge av sult, mishandling og kulde i fangeleirer, under transporter som foregikk i åpne vogner med et minimum av mat og drikke sommer som vinter, osv. Naturligvis kan ingen si helt sikkert hvem av disse menneskene som uansett ville ha dødd av alderdom, sykdom eller ulykker i løpet av krigen. Men sammenlikner vi med normal dødelighet for den aktuelle perioden, ser vi at det var en overdødelighet på over en million. Det vil si at tallet 6 millioner drepte jøder heller er for lite enn for stort.

Den største utryddelsesleiren het Auschwitz, og som alle andre slike leirer anla tyskerne den i Polen. Kommandanten for Auschwitz het Rudolf Höss. Etter krigen ble han stilt for retten. Der innrømmet han at ca. to og en halv millioner jøder ble drept i hans leir.

For dem som trenger bevis på at masseutryddelse ved bruk av giftgass fant sted, finnes det utallige vitnesbyrd. De er fra tyskere som var med på det som skjedde, fra noen få fanger som klarte å flykte, noen flere fanger som overlevde helvetet, samt fra ikkejødiske tvangsarbeidere fra Polen og andre land.

Av de ca. 2.000 norske jødene klarte ca. halvparten å flykte til Sverige eller England. Resten ble tatt av tyskerne og sendt til Tyskland. Ca. 700 av dem ble sendt videre til Auschwitz. Av dem var det tolv som overlevde krigen, elleve menn og én kvinne. Bare ganske få norske jøder kom levende hjem fra Tyskland. Blant disse få er den kjente psykiateren Leo Eitinger og Herman Sachnowitz. Sistnevnte har skrevet boka «Det angår også deg» om sine uhyggelige opplevelser.

Før krigen bodde det 250.000 jøder i Tyskland, 70.000 i Jugoslavia, ca. 1 million i Romania, ca. 3 millioner i Polen, 140.000 i Latvia, 100.000 i Litauen, ca. to og en halv million i den delen av Russland som ble okkupert av tyskerne, osv. Disse tallene er ikke tatt ut av løse luften. Det finnes utallige vitnesbyrd om landområder hvor jødene var i flertall, hvor dagligspråket var jiddisch, hvor folk gikk i synagoger. I Polen, for eksempel, var jøder i flertall i befolkningen i store områder.

Vårt spørsmål til nynazistene er da: Hvor er disse menneskene og deres etterkommere i dag? I Polen kan man i dag bare finne noen ganske få tusen jøder. Før krigen var det altså ca. tre millioner jøder der. Innvandringen til USA etter krigen har vært så begrenset at bare en mindre del av alle disse jødene kan være der. I Israel er det vel to millioner jøder med europeisk bakgrunn, og en stor del av disse familiene kan dokumentere at de kom til Israel før andre verdenskrig. Vårt spørsmål er altså: Hvis det ikke ble utryddet millioner av jøder i Europa, hvor på denne planeten er disse jødene og deres etterkommere i dag? Spørsmålet kan selvsagt ikke besvares. Seks millioner jøder ble myrdet.

Situasjonen i dag
Jødehatet er fremdeles sterkt i store deler av verden. I ØstEuropa gir mange jødene skylda for alt som går galt. Verst er dette kanskje i deler av det tidligere Sovjetunionen. Der mener mange at det var jødene som gjorde at kommunismen fikk makta i 1917, jødene gjorde at kommunismen falt sammen nå, og dessuten skyldes matmangelen at jødene spiser opp maten. Jødene har ingenting i Russland å gjøre. Men de må ikke få lov til å reise til Israel, de skal straffes for sine påståtte synder. Alle jøder skal straffes for alle jøders virkelige og påståtte synder.

I enkelte arabiske land er det ikke stort bedre. Men det er nå svært få jøder igjen i den arabiske verden. Nesten alle har flyktet, de fleste til Israel. Det har flyktet flere jøder fra arabiske land enn arabere fra Israel.

Israel finnes
Den store forskjellen mellom før og nå er at i dag finnes Israel, jødenes egen stat. Der har alle forfulgte jøder en nødhavn.

Jødehatet er fremdeles sterkt i store deler av verden. Den store forskjellen mellom før og nå er at alle forfulgte jøder har en nødhavn i Israel. (Foto: Ohayon Avi, GPO)
Jødehatet er fremdeles sterkt i store deler av verden. Den store forskjellen mellom før og nå er at alle forfulgte jøder har en nødhavn i Israel. (Foto: Ohayon Avi, GPO)

 

 


Kan du hjelpe på én eller flere måter?

  1. Bli medlem (fyll ut skjemaet under)
  2. Gi en gave til MIFFs informasjonsarbeid for Israel.
  3. Bestill MIFFs bøker – passer veldig godt som gave både til Israel-venner og folk som er kritiske til Israel.
  4. Bestill flyers med israelernes beste argumenter til utdeling.

Denne artikkelen kan du lese gratis på grunn av over 13.000 MIFF-medlemmer og andre frivillige givere. Men vi trenger støtte fra mange flere nå!

Gi gave her eller Vipps 39881

Bli medlem ved å fylle ut skjemaet under og trykk «send»!

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israels sak

Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

0

Your Cart